sannheter

Med tanke på at jeg vet at omtrent alle kjente, familie, venner og ukjente vil lese dette, bør jeg ikke skrive det. Men med tanke på at denne bloggen handler om min vei ut av spiseforstyrrelsen, er det riktig av meg å skrive det. Nettopp fordi det er slik.
Det er vanvittig tungt å være Frida. Jeg kjemper og kjemper mot en spiseforstyrrelse som alltid finner en måte å felle meg på. Den vet om mine svake punkter, benytter seg av dem, feller meg i kjelleren. Gang på gang. Den suger ut alt jeg har av glede, positivitet, håp, mot, vilje, og erstatter dem med løgner. løgnaktige sykdomstanker som Frida aldri ville ha tenkt. Tanker JEG ikke vil ha i hodet mitt. Jeg klamrer meg fast til alt jeg klarer, men jeg er for svak til å holde fast hele tiden. Jeg mister meg selv innimellom. Trist over hvilke handlinger anoreksien har fått meg til å gjøre, vender jeg tilbake til meg selv og føler på en håpløshet og motløshet og tristhet. Fordi da begynner jeg å tenke at det er umulig å komme seg ut av dette helvetet.
Uansett hvor inderlig mye jeg ønsker å bli fri, er av og til motløsheten større.
I dag er en slik dag. Jeg føler meg som en anorektiker. Ingen Frida. Jeg vil være bare Frida. Jeg vil ta kontroll, men jeg klarer aldri å stå imot løgnene anoreksien fyller meg med og som føles så vanvittig virkelig for meg.

Jeg er så utrolig sliten og utmattet og lei. Det frister å gi opp.
GI OPP? hva er det å gi opp? livet mitt? drømmene mine? Jeg kan ikke bare gi opp, og jeg vet at de rundt meg vil aldri gi opp meg. Jeg må bare prøve å holde ut smerten og tenke på at det vil bli bedre. uansett hvor vanskelig denne kampen blir.

Jeg vil bare bli fri! det er alt jeg ønsker.

~Frida~