Svar på spørsmålsrunden del 2

Svar på spørsmålsrunden del 2

Hvor gammel var du da du veide det minste?

Jeg var vel 15 år.

Har du prøvd hypnose?

Nei, det har jeg ikke… er det noe som funker forresten?

Hvorfor går du ikke med sonde hele tida? Det er jo så fælt å sette den inn

1.     1.  jeg synes ikke det er noe behandelig å gå rundt med sonden. Vanligvis legger jeg ned sonden selv. Er såppas vant med det.

2.      2. Sonden kan brukes som hevert.

 du slet jo mye med bulimi etter hva du selv har fortalt, hvordan utviklet det seg til å bli så drastisk som til nå?

Jeg fikk aldri tilstrekkelig med behandling for min spiseforstyrrelse de årene jeg var innlagt, jeg bare gikk opp i vekt pga at jeg utviklet bulimi. Når jeg som 11 åring begynner å bruke spiseforstyrrede tendenser for å takle følelser, blir det vanskelig å plutselig skal få utløp for følelser på andre måter.

Det som skjedde med meg da jeg hadde bulimi, var at jeg fikk utløp for alle følelser gjennom bulimien, helt til jeg bestemte meg for å bryte spisemønsteret og bli frisk. Hvilke ventiler for følelsene mine skulle jeg bruke da? Det ble anoreksi igjen. Den slo hardt tilbake.

 - hva vil du si til jenter som streber etter å bli tynne, sånn som du ville først?

At det finnes så mye mer i livet som betyr så utrolig mye mer enn det å være tynn. Vi er skapt forskjellige og er alle spesielle og unike på hver vår måte. Vi er alle like verdigfulle uansett hvordan fasong man har på kroppen. Det å slanke seg syk, er IKKE verdt det. Veien tilbake er så utrolig tung og lang.

 - hva synes du om kroppen din nå?

Jeg vet ikke. Jeg vil egentlig ikke se ut som jeg gjør nå, men anoreksien vil jo helst være enda tynnere igjen. Det er veldig ambivalent. Jeg er veldig forvirret når det kommer til kropp og vekt akkurat nå. Jeg vet ikke om det jeg ser i speilet er riktig eller ikke. Så det er litt vanskelig å svare på. Men det jeg ønsker meg er å veie ca 50 kg og ha en muskuløs og veltrent kropp.

skjønner hvis dette er kanskje litt personlig, men er d slik at du ser på deg som større enn du er? eller preges anoreksien mest av tvang og ikke d å gå ned i vekt om du skjønner?

Anoreksien ser meg selv som tykkere enn jeg egentlig er, men av og til ser jeg at jeg er alt for tynn. Det varierer veldig. Når det kommer til tvang og angst i forhold til å ha mat i magen er nok det verste.

 har du noen gode bøker å anbefale?

-          Sebrapiken

-          Engelen

-          Jeg vil leve

-          Idas dans

-          Min søsters vokter

-          Regines bok – face your fear

 er det noe mat/matretter du savner å smake?

-          Wok

-          Iskrem

-          Sjokolade

-          Mais

-          Salat

-          Jordbær

-          Ristet brød med bremykt og sukker

-          Mors middager

Mange ting jeg savner å smake ja.

For et - to år siden, hvordan levde du i forhold til anoreksien? Ser du har skrevet at du hadde bulumi, men tok det ikke overhånd? Eller klarte du å balansere det slik at selv om det kom i retur, så klarte du å få i deg nok næring? - Viste venner og bekjente at du led av det på den tiden? - Angrer du deg for at du prøvde å kvitte deg med hele spiseforstyrrelsen? - og siden dette er en spm.runde, så kan jeg vel avslutte med at: Vet du at du er den sterkeste personen jeg vet om, og at du har flere enn du aner som heier på deg? en ting til! Du er et fantastisk nydelig menneske, Frida. Vær så snill, og vinn kampen.

Da jeg hadde Bulimi, hadde jeg fortsatt en del anorektiske tanker, men ikke så mye siden jeg var normalvektig. Jeg spiste for eksempel aldri vanlig mat uten å kaste opp. Jeg spiste bare salat og frukt når jeg ikke overspiste og kastet opp. Jeg spiste alltid meg helt full av mat, noe som tok ca en time, så det ble fordøyd litt av den maten jeg spiste. Det var vel slik jeg klarte å holde vekten.

Hjemme hos oss valgte vi å holde det meste åpent, noe som var utrolig vanskelig i starten, siden jeg skammet meg sånn over overspisingen. Men etter hvert ble de fleste vant til det. Noen venner visste at jeg ikke var frisk, men de ante ikke alvorlighetsgraden, siden jeg valgte å skjerme den delen veldig.

Jeg angrer ikke på at jeg prøvde å bryte spisemønsteret mitt. Bulimien ødela mye for meg, og tok mye av tiden jeg ville bruke på andre ting. Det jeg ikke ante,var at det var så lett å få tilbakefall.

- Var du åpen om spiseforstyrrelsen mot Lars med en gang? Eller viste han det fra før? - var det mange som viste at du fortsatt led av spiseforstyrrelse for 1-2 år siden?

Ja, jeg var i grunn veldig ærlig med han om hva jeg slet med, Men jeg ble mer og mer åpen med han om alt etter hvert. Han visste jo fra før at jeg hadde hatt anoreksi. Og det gjorde alle andre. Men når jeg hadde bulimi var jeg normalvektig og skjermet sykdommen min veldig, og ble derfor i manges øyner betraktet som frisk.

- Da du prøvde å kvitte deg med spsieforstyrrelsen ved å ta rensekur, merket de i rundt deg at du ble mer og mer syk? Eller holdt du det hemmelig?

Rensekuren var nøye planlagt mellom meg, foreldrene mine og legen min, og noe vi hadde tro på. Jeg trengte en rensekur for å kunne starte med blanke ark. Første gang jeg var gjennom en rensekur klarte jeg meg i en uke uten å overspise og kaste opp før jeg sprakk. Den andre gangen gikk det for langt, og jeg klarte ikke å begynne å spise annet enn salat gjennom uken, så overspiste jeg og kastet opp i helgene. Dette førte til at vektnedgangen begynte igjen.

Håper dere er fornøyde med svarene:)
~Frida~