dagen derpå's kaos + flinkfrida + bursdagen til Kari

Nå sitter jeg hjemme i stua mi foran ovnen og slapper av etter en temmelig vanskelig formiddag.
Ting går nemlig ikke helt etter planen.

Jeg siterer fra dagboka:
6.juledag. kl.16.30
Her er det krig. Anoreksien brøler, bulimien brøler og JEG brøler. Jeg våknet ganske omtåket og med hodet fullt av tømmermenn(utrolig nok) i senga mi i to-tida, etter en utrolig og fantastisk moro og befriende fest. Visstnok ganske aktiv også, siden det verker i føttene. Jeg tror vi danset omtrent hele kvelden. I går kveld hadde jeg det fantastisk. Det var så herlig å bare være ute sammen med venner, snakke med normale folk, leve, kjenne og være. Det er så lenge siden sist. Alkoholen, eller som jeg liker å kalle det, sannhetsserumet slo ann i går vertfall. Jeg hadde lange gode samtaler med mange. Det er helt utrolig hvor mye folk vet om meg og hva jeg har gått gjennom tenkte jeg, men det har kanskje noe med at delt hodet mitt gjennom denne bloggen det siste året også da. I tillegg til at alle er så utrolig omtenksomme, omsorgsfulle og fantastiske. Men festen bestod mest av dansing og party, jeg hadde bestemt meg på forhånd om å være mest mulig Frida. Men det å kunne snakke om det jeg har opplevd det siste året og kampen min er lettere nå som jeg er mer Frida. Da er det jeg som snakker. Det var vertfall en helt utrolig herlig kveld/natt som gav meg utrolig mye. 


Men uansett i morges når jeg våknet var jeg kvalm, hadde vondt i hele kroppen og var rimelig  utkjørt. I tillegg kjente jeg stresset røyne på når jeg innså hva klokka var, og at jeg hadde en plan og forholde meg til. Jeg veide meg. vekten viste at jeg hadde gått ned, noe som kanskje ikke er så rart ettersom jeg ikke spiste så veldig mye i går, pluss at jeg har omtrent danset i hele natt. Jeg begynte å tenke. Faan, løpet er kjørt. mislykket. Nå kan jeg likegodt drite i alt og bare la sykdommen styre showet slik som forrige helg. Det finnes ingen håp for meg. Jeg var også alene hjemme fant jeg ut, og gikk rett i kjøleskapet for å prøve å finne ut hva jeg skulle gjøre og hvem som skulle velge denne gangen. 
Anoreksien foreslo salat eller at jeg skulle smekke igjen kjøleskapsdøra, så jeg gjorde det. oppgitt var jeg uansett. bulimien foreslo hele kjøleskapet når jeg kikket inn i det igjen, og når jeg hadde en gylden mulighet nå som jeg var alene hjemme også. Tankene gikk i surr. Hva hadde jeg å tape? Jeg hadde uansett tapt, fordi hvis dette skulle gå bra og at alt skulle gå etter planen og at jeg skulle nå målene mine for permisjonen, måtte jeg faktisk feite meg opp igjen. Hehe, jeg måtte le litt av tanken. For en måned siden lå jeg i reimer og ble tvangsforet. nå måtte jeg tvangsfore meg selv. UMULIG! 
Jeg ringte mamma for å spørre når de var hjemme. De kom hjem om 1/2 time, noe som gjorde at jeg la fra meg alternativet om overspising i denne omgang. Jeg endte opp med et stort glass Pepsi MAX, salat med mais og diverse grønnsaker og et tørt ryvitaknekkebrød uten pålegg. 
Det var alt jeg fikk ned. Etter det har jeg levd på tyggis og snus, og sittet i sofaen med stress og angst og oppgitthet. Så begynte jeg virkelig å tenke og kjente angsten og panikken. Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre. Jeg hadde tre valg. Gi meg over til spiseforstyrrelsen, innfinne meg i at jeg hadde tapt og håpe på at jeg skulle klare å komme meg gjennom nok et nederlag og en håpløs uke på østmarka. Eller jeg kunne velge å dra tilbake til østmarka for å få litt hjelp med maten igjen. Eller jeg kunne bestemme meg for å rett og slett koble av hodet helt, få i meg så mye næring som mulig og fullføre det jeg bestemte meg for og gikk inn for før permisjonen, selv om det kom til å bli et helvete, og ta igjen de grammene jeg hadde tapt. Jeg tenkte frem og tilbake, tok en dusj, bestemte meg for det siste alternativet, tok på meg store klær for å unngå å kjenne å se på kroppen min, innfinne meg i at jeg faktisk selv måtte tvinge meg selv til å innta næring og koble av hodet. Jeg prøvde å tenke på gevinsten. Jeg ville unngå et nederlag, slik som jeg beskrev etter forrige perm, pluss at jeg ville få fortsette med planen min. Jeg tenkte hvordan jeg kunne klare dette i praksis. Noe annet enn salat klarte jeg ikke å spise. Jeg hadde en næringsdrikk liggende i kjøleskapet, men bestemte meg for å be mamma om hjelp til å lage en næringsrik shake til meg med full pakke( proteiner, karbohydrater, næringsstoffer blandet med MELK), Jeg lagde meg en salat i tillegg. Nå måtte JEG lure anoreksien. 
Det ville bli tøft, men når jeg først hadde bestemt meg, gikk det litt lettere å jeg kjente meg sterk. 
Jeg prøvde å gjøre prossessen som vanlig. spise salaten og lure i meg/presse i meg shaken. Jeg spiste salaten først, derretter presset jeg i meg shaken(tilsvarer litt over 200 kcal).
Jeg begynte å tenke, men fant fort ut at å tenke var det siste jeg burde gjøre. Nå måtte jeg distraere meg selv. hvis jeg begynte å tenke "jøss, nå har jeg faktisk klart å få i meg et fullverdig måltid med både proteiner, karbohydrater, masse næringsstoffer osv", ville nok anoreksien begynne å bølle hardt med meg. Det beste var nok å koble helt av. Men jeg prøvde å kjenne litt på "jeg har klart det". Det jeg faktisk hadde klart gav meg en mestringsfølelse. Jeg hadde før første gang tatt et utmerket friskt valg, HJEMME! stresset og panikken om at ting kom til å gå rett vest begynte å roe seg litt. Jeg klarte heller ikke å koble av helt, men jeg prøvde å fokusere på målet og gevinsten. Nå hadde jeg faktisk bevist for meg selv at jeg hadde klart detm og da forsvant håpløsheten også. Første gang er alltid verst, og jeg måtte jo fortsette. Videre plan for kvelden er å prøve å koble av og distraere meg selv mest mulig, være i rolig aktivitetsnivå for å forbrenne minst mulig, kjenne på at det er godt å være hjemme og at jeg mestrer det, kose meg og gjøre det jeg har lyst til. Nå er det jeg har mest lyst til å slappe av i varmen, se tv, være med familien og være på nett med venner. Så må jeg gjennom en runde litt med litt selv-tvangsforing utpå kvelden. Planen var å spise regelmessig og akkurat nok til å holde vekten og gjre det jeg har lyst til, men den funket ikke så bra. Nå må jeg fokusere på målet. målet for denne permisjonen er viktigst nå. og at jeg får til målene mine, slik at jeg slipper det utmattende og triste nederlaget igjen. Jeg skal få til målene mine. Struktur og annen type mat enn næringsdrikker kan jeg tenke på når jeg kommer tilbake på østmarka og jobbe med der. Nå er det å unngå nederlaget, og nå målet det viktigste i helga. Dvs i praksis at jeg må prøve å gjøre et helvete mest mulig lett å komme seg gjennom, og jeg har jo masse jeg kan gjøre for å distraere meg selv. Tenke på hvor utrolig moro jeg hadde det i går, tenke på alle gode samtaler jeg hadde med folk, og at de sa at de heier på meg. 


------------


Når ikke plan A funker, er det fantastisk å ha en hjerne som funker og en vilje så sterk at man klarer å utarbeide seg en Plan B, og gjennomføre den.

Jeg legger ut noen bilder fra festen i går. De er verdt å se, for de av dere som har lest bloggen min lenge og gjennom dette året, kommet til å se stor forskjell på meg. Jeg har ikke lagt ut så mange bilder av meg selv i det siste, men her kommer noen av FRIDA som virkelig koser seg og er One-nights-frisk.

~Frida~