Det finnes en vei

TÅLMODIGHET Frida....tålmodighet! pust...pust...pust..

Dette har vært en tøff dag på mange måter. Jeg har klart å gjort jobben min, men det er ikke en enkel sak. tanker og følelser i surr i hytt og pine. Det er et vanskelig sted å stå i, der jeg er nå. Det gjelder å legge puslespillbrikkene på riktig plass, og det gjelder å ikke overse noen. Noen brikker er vanskeligere å finne en andre, noen er vanskeligere å gi slipp på å legge på plass. Samtidig er lengselen etter å få gjort ferdig puslespillet så fort som mulig sterk. Det er en tøff jobb, og trangen til å bare kaste hele puslespillet i veggen er også sterk. Det er så vanskelig og krever så mye hele tiden.

Fokuset mitt med å gjennomføre, eller bare gjøre, eller fullføre er heller ikke nok. I jobben ligger det også at følelsene ikke skal skyves til side og den såkalte "følelsestanken" hvor det stadig hoper seg opp følelser og renner over og får utløp på feil måte. NEI, følelsene skal kjennes på. Eller rettere sagt, brikkene skal legges på riktig måte.

Jeg skulle bare ønske at jeg kunne skrudd av sykdommen min, og skrudd på Frida-funksjonsknappen på fullt og levd. Jeg skulle ønske jeg kunne vært russ sammen med vennene mine i år, Jeg skulle ønske jeg kunne stått opp og lagt meg sammen med kjæresten min og selvfølgelig tilbringt dagen med han, Jeg skulle ønske jeg hadde kjent glede av å gjøre ting, Jeg skulle ønske jeg kunne feiret hele jula hjemme, uten at alt skal være så vanskelig pga at julen handler så mye om mat. Jeg ønsker at jeg kunne vært meg selv. Bare Frida.

I går kveld leste jeg gjennom en del av bloggene jeg brukte å lese før. Jeg synes det er så utrolig trist å tenke på alle de triste skjebnene der ute. Det er så mange som kaver og sliter i mørket. Dag inn og dag ut, år inn og år ut. Så tenker jeg på hver enkelt av de, og at det finnes hender å ta tak i for alle sammen. Det finnes en vei ut av mørket for alle. Det finnes støtteapparat som kan lyse opp og vise vei, støtte og pushe, selv om de vil eller ikke. Når man er i de mørkeste dalene er det sjelden håp og tro nok foranket  til å ønske seg ut av det. Døden frister kanskje enda mer. Men uansett hvor man er, finnes veien tilbake til livet for alle. Så lenge troen og håpet er der(uansett hvem som bærer det). Det er så mange som står på stedet hvil og har akseptert og er overbevist om at det ikke går ann å få et bedre liv. Eller at de ikke fortjener et bedre liv. Eller at de ikke tørr å tro på at det finnes et bedre liv. Kanskje kjennes det utrykt. Det er mange årsaker, men en ting er sikkert. Mulighetene er der. For alle. For alle...
Alle fortjener å gi seg selv en sjanse. Livet er en gave, og om det er så mørkt at man ikke ser det, finnes det en vei ut. Dette er noe jeg selv nettopp har klart å innrømmet for meg selv, eller rettere sagt begynt å tro på og funnet ut av. Men når man først ser at det finnes håp, er det veldig sterkt. Det er så sterkt at man ikke vil bytte det bort for noe i hele verden. Det er så sterkt at man er livredd for å miste det igjen.
For min del har jeg lett etter det i mange år. Når man først kommer seg opp av mørket litt, og klarer å se virkeligheten litt, er man livredd for å falle tilbake, samtidig som alt er ukjent og utrygt.
Men en ting er sikkert. Det er en vei å gå, og den må gåes av den som er eier av livet som venter på enden av veien.
~Frida~