update, videre planer, nye tanker, ny perm, Nytt ÅR

Det er mye som skjer med meg for tiden. Både i praksis og innvendig.
Jeg har brukt de siste dagene på å hente meg litt inn igjen etter permisjonen julehelgen. Det tok på både fysisk og psykisk. Jeg har sovet mye og vært veldig sliten, samtidig har jeg måttet jobbe hardt for å få kostplanen inn i systemet mitt igjen. Det har vært veldig mange følelser i sving etter permisjonen. Jeg hat hatt utrolig mange tanker og tankevekkere etter det. En ting er at jeg fikk erfart at det slettes ikke var bare rosenrødt og lett å komme hjem. Det var utrolig mange triggere for både anoreksien og bulimien. Jeg fallt ganske dypt ned i begge, noe jeg tok veldig tungt i etterkant. Jeg hadde jo forventet at jeg skulle spise julemat og at jeg sansynligvis kom til å droppe noen måltider, men jeg hadde helt glemt hvordan det føltes å grave seg ned i en overspisining. Jeg hadde helt glemt all oppmerksomheten og fokuset mitt og ikke minst TID jeg pleide å bruke på slike runder, og hvordan det føltes før, imens og i etterkant. skammen, skylden og all ambivalensen og ikke minst krigen mellom de anorektiske og bulimiske tankene. Hovedsaken er at jeg hadde gledet meg så mye til julen, så mye til å endelig få komme hjem, så mye til å være sammen med familie, pluss at jeg hadde så enormt store forventninger til meg selv og permisjonen. Vel, jeg ble skuffet. Veldig skuffet og ikke minst redd. Redd for at jeg ville falle tilbake til det gamle. Det er virkelig ikke noe jeg ønsker. De anorektiske automatiske tankene som kommer når jeg får utlevert ansvar og valg er også tøft. Jeg kan vel skrive en hel bok  om bare det, men konklusjonen blir uansett : " jeg vil unngå å kjenne på følelsene mine".

Det å komme hjem, føltes ikke som å komme hjem. Sykdommen min sitter i alle vegger, alle kroker, overalt. Det føles som om det er en oppskrift, en fasit, en metode på hvordan ting skal foregå hjemme. Den har sykdommen min skapt. Det er akkurat som om at alt jeg har jobbet med her, og andre steder nekter å følge meg inn døren hjemme. Det er akkurat som om når jeg går ut herfra med ansvar, tar automatisk sykdommen det ifra hendene mine og jeg sitter igjen med intet annet enn mine gamle verktøy. Men hvis det man tenker litt logisk på saken, er jo det egentlig umulig. Hvorfor?
Fordi det bare en en tanke vel. En veldig inngrodd og forskrudd tanke selvfølgelig, noe som gjør saken en god del vanskeligere. Men likevel da, så er det JEG, FRIDA som har jobbet de siste månedene for å finne andre verktøy til å "leve" enn de verktøyene som sykdommen har gitt meg.
Og en ting er jammen meg sikkert. Uansett så har JEG valg. Jeg kan velge.
Jeg MÅ ikke følge gamle mønster for å overleve hjemme. Det er jo hjemme jeg skal være, og hvis hjemmet mitt skal føles som en hjem, må jeg jammen meg komme meg gjennom den døra med MINE verktøy i behold og innføre nye regimer for hvordan ting skal foregå. Det er ikke sykdommen som skal styre hjemmet mitt og meg. Det er JEG. Dette gikk ikke opp for meg før i dag, for jeg har time etter time i flere dager og uker sittet å fundere, gruble og utarbeide planer, løsninger og metoder for hvordan jeg i helvete skal klare å bli værende hjemme og komme meg på skolen om morgenen og fungere. Jeg har vært så oppgitt at det finnes ikke ord i verdenen til å beskrive det, fordi jeg ikke engang har hatt i tankene at jeg faktisk kan velge hvor mye jeg vil la sykdommen styre livet mitt og hverdagen min. Jeg har vært oppgitt fordi jeg har følt at jeg ikke har hatt noe annet valg enn å la sykdommen styre hverdagen min fordi jeg ikke vil kjenne på følelsene mine.
Jeg har snakket en del med personalet og psykologen min om disse tankene. De har jo prøvd å fortelle meg at jeg faktisk kan velge annerledes enn jeg har gjort og at jeg faktisk kan få et annet liv hjemme enn det jeg har hatt. Jeg er ikke dømt til å ha dette livet, eller å dele livet mitt med sykdommen, eller la meg styre av sykdommen.

Jeg har lenge lett etter en mulig løsning. Jeg har vært oppgitt over at jeg ikke har følt at jeg har hatt valg.Jeg har vært oppgitt over at jeg i så mange år ALDRI har kunnet gjøre noe JEG har lyst til.  Jeg har vært oppgitt over at det jeg ikke har klart å tatt de riktige valgene. Men så begynte jeg å tenke etter. Hva er det som har gjort at jeg ikke har fått tatt valg? Den ene tingen er jo riktignok sykdommens feil. At jeg rett og slett ikke har klart å overstyre sykdommen min og gjøre det jeg ville gjøre og ta riktige valg, og at jeg ikke har vært i stand til det. Den andre tingen er alle tvangstanken jeg har hatt. Jeg har rett og slett ikke hatt TID til å gjøre det jeg har hatt lyst til eller at tvangstankene har vært så sterke at jeg ikke har klart det. Men så er det også det at jeg ikke har fått lov til det pga en tvangsparagraf eller et regime eller et behandlingsopplegg. Så jeg har rett og slett ikke vært åpen for å ha ansvar og valg før nå, og nå har jeg endelig innsett det.

JEG KAN GJØRE HVA JEG VIL!(da mener jeg Frida)

Så i går la jeg en plan, en løsning som jeg var så sikker på ville gjøre dagene mine lettere og at overgangen til utskrivelsen ville bli lettere. Planen innbar konkrete mål som jeg må ha i grunnen.
 Jeg siterer fra min dagbok:

Mål:
Ta ansvar for egen helse
- holde vekten stabil
-spise og drikke regelmessig hver dag
- få et sunt forhold til trening. trene fordi det jeg moro og fordi det får meg til å føle meg bra
- endre tanker rundt mat,vekt og kropp(fks: tenke friske tanker som at mat er energi istede for skitt)
- ha energi
- gjøre ting som gjør at jeg synes det er godt å leve
- gjøre ting JEG har lyst til, når jeg vil.
- kjenne at JEG lever hver dag, og ikke etter et skjema, en paragraf, en følelse, en tanke, en tvangstanke osv. Jeg vil kjenne at jeg har valg og at jeg mestrer å ha valg.
- gjøre om hjemmet mitt til et HJEM og ikke et "fritt spillerom for sykdommen"
- stå opp om morgenen og velge å tenke "i dag er det jeg som velger" uansett hvordan dagen før har vært. 
- kjenne at jeg mestrer å forankre følelser i meg
- bli sterk nok til å takle følelser på en "normal" måte(ikke destruktiv og gjennom sykdommen)
- tilpasse hverdagen min slik at ikke hver dag blir et ork(ha energi, nok mat og drikke, skole, trening, aktiviteter, følelser osv.)
- være trygg på meg selv sosialt
- være stolt av egenskapene mine og tro på at jeg er bra nok.
- dra på skolen å være i stand til å lære nye ting hver dag.
- ikke falle tilbake i gamle mønster
- kjenne at JEG lever
- være med kjæresten min, venner og familie
- søk støtte og hjelp til de som vil hjelpe meg, og ikke til sykdommen.
- være FRIDA
---------------------------------------
Min såkalte løsning/plan de nærmeste dagene for at jeg skal nå målene mine. Jeg siterer igjen:

*felles mål/samarbeid


* fortsatt være på tvangsparagraf en uke til, men selv ta ansvar for å få i meg nok næring til å holde vekten.


*utfordre med å utfordre tvangstanker og handlinger og mønster og tilpasse meg etter skolehverdagen.


* gjøre forskjellige ting hver dag. ikke de samme tingene. ( nå gjør jeg de samme tingene hver dag for å komme meg gjennom dagene)


* Selv ta ansvar for matinntak og aktivitetsnivå:
- variere litt fra dag til dag
- veiing 3 ganger i uken for å være sikker på at jeg får i meg nok mat
- ta imot veiledning og råd i forhold til matmengde, normer rundt spisesituasjoner, hva som er normalt osv.
- prøve å spise et næringsfyllt måltid i forbindelse med trening(altså slik som man normalt gjør når man trener)
- fortsatt ha oppfølging og låst bad(unngå fristelsen av å kaste opp eller utvikle nye tvangshandlinger)
- utfordre tyggistvangen min( jeg har en tendens til å erstatte mat med tyggis. noe som har ødelagt for meg sinnsykt mange ganger)
- legge opp dagen etter hvordan dagen vil vil være hjemme
- prøve å kjenne litt på det med metthetsfølelse og sultfølelse


*Fokusere MER på at JEG skal ta ansvar, ta riktige og realistiske valg, hva jeg har lyst til, og kjenne at det er greit å velge friske valg og ut i fra det jeg ønsker og ikke ut ifra en tvangsparagraf,tvangstanke eller sykdomstanke.


* Det er lurt å begynne med dette her på østmarka i trygge omgivelser og hvor det er lettere å få hjelp og veileding og hente seg inn igjen. Jeg må uansett ta alt ansvar når jeg blir utskrevet den 13.januar.


*FOKUSERE PÅ Å GJØRE TING FRIDA HAR LYST TIL!


*stå opp om morgenen å tenke "ny dag hvor jeg kan velge å velge livet"
----------------------


I morges var jeg klar for å legge frem planen for behandlerne mine. Det ble en heftig diskusjon, noe som skapte et underlig kaos på innsiden. frem og tilbake, hit og dit, opp og ned, ja og nei, Hurra og Helvete. Psykologen min visste hva som forgikk inni meg, og dro med meg og en ansatt på City Lade for å få fokus på helt andre ting. Vi bestemte oss for å legge igjen "hodet" her på østmarka og kose oss.
Jeg klarte faktisk og koble ut. Jeg tror det var meningen med det hele også. At jeg ubevisst skulle bevise for meg selv at jeg  klarte å koble ut. Det gjorde jeg. Etterpå hadde jeg en lang og god samtale med psykologen min. Det var da disse tankene om at jeg kunne velge annerledes dukket opp. Hun sa at siden jeg i morgen drar på permisjon til søndag, har en gylden mulighet til å bevise at denne planen min er verdt å prøve og noe jeg mestrer. Dette gav meg håp igjen. Så utfallet er og blir at jeg skal prøve å forholde meg til denne planen hjemme. Jeg håper INDERLIG at jeg klarer det. Erfaringer sier at jeg klarer det jeg bestemmer meg for. PUNKTUM. Dessuten er det jeg som bestemmer.
utrolig fantastisk megarart og faktisk NOK så er det det.

Fortsatt god jul og godt nyttår. Wish me luck!
~Frida~