update fra de tre siste jævlige dagene

Det har vært noen tøffe dager etter at jeg kom fra permisjon. Det å ha ansvar er slettes ikke lett.
Vertfall ikke når man er sliten, og man har en sykdom på nakken som brøler og prøver å overbevise meg, og man i tillegg ser realiteten og virkeligheten, og man i tillegg er ambivalent til tusen, og man i tillegg er redd, og man i tillegg vet at alt må være i boks og stabilt fordi jeg snart blir kastet ut i den virkelige verden med skole, sosiale sammenhenger, rett og slett en hverdag hvor jeg må kjempe med nebb og klør for å klare å være i den. Dette er nytt. alt skjer fort. sykdommen kjemper imot, men jeg er målbevisst. Jeg ønsker dette innerst inne. Jeg vil. Jeg vil ut i verden, ut i en normal hverdag og klare meg selv. Jeg vet jeg kan klare det hvis jeg bestemmer meg, men hva hjelper det hvis jeg har en dårlig dag hvor sykdommen har stålgrep rundt meg. Hva hjelper det hvis jeg havner på feil spor og roter meg bort.
jeg er redd. livredd for å mislykkes. dette er nytt og skummelt, og jeg kaster meg selv ut i åpent hav.
Men jeg vet hva jeg må gjøre for å lykkes. Jeg vet at jeg må være beinhard hver eneste dag og forholde meg til planen. På dager hvor sykdommen har styringen må jeg bare tvinge meg selv, og tenke på målene mine. Jeg klarer det hvis jeg vil. Jeg må bare prøve, og jeg vet at jeg tilpasser meg fort inn i nye rutiner og rytmer. Utfordringen er bare å finne den riktige hvor JEG styrer skuta uansett.

Følelsene har gått i hytt og pine de siste dagene, og jeg har vært helt ærlig om det. Jeg har vært ekstremt ustabil på alle mulige måter egentlig, fordi jeg har svingt fra og være Frida og målbevist, redd, anoreksistyrt, oppgitt, lei, impulsiv, destruktiv osv... Det hele handler om at jeg har vært utrolig redd og utrygg. Og som sagt, jeg var helt ærlig med personalet om det. Derfor ble det bestemt at for å  stabilisere meg litt skulle jeg gå tilbake til den gamle kostlisten og reglene. Altså ikke mine egen plan.
Reaksjonen min var panikk. Jeg raste, anoreksien brølte, NEI NEI NEI, jeg må ha kontroll osv. Altså ikke Frida. Frida satt bare inne den vesle kroppen som raserte rommet sitt, skrek og ropte, slo og sparket i vegger og dører, helt uvitende om hva som skjedde. HVA i huleste er det som skjer?
ehm... Vel, det var vel ikke helt akseptabelt fra verken meg eller anoreksien. Anoreksien ville jo selvsagt ikke gi fra seg kontrollen igjen. Men jeg ville ikke bli avbrutt midt i en krise som JEG måtte komme meg ut av, å selv ta iniativ til å be om hjelp til. Det var jo derfor jeg valgte å være ærlig også.
Men uansett. Alt som skjedde, hadde jeg null kontroll på. Jeg husker bare at jeg var sint, fortvilt og forbanna, men fullførte måltidene likevel. Etter et par beroligende tabletter og litt tenking og grubling begynte jeg å skrive litt i dagboka.
Jeg siterer: 
Fridas dagbok 4.januar


Dette har vært en jævlig dag. Jeg har hatt konstant angst og konstante tvangstanker. Jeg hadde forventet at jeg hadde gått ned i vekt i dag, og jeg hadde forberedt meg psykisk på å få i meg mye næring og være i liten aktivitet. Så var det behandlingsmøte, og de konkluderte med at jeg måtte gå tilbake til det gamle behandlingsplanen. Jeg reagerte voldsomt på det. 
Hvorfor? Fordi jeg har holdt min del av avtalen + at jeg til å med har klart å gå opp i vekt siden vi bestemt oss for å prøve denne planen +  at jeg har vært 100% ærlig om alt. Jeg klarte til å med å ta ansvar å GÅ OPP i vekt HJEMME når vekten gikk ned og det ble for lite mat. Jeg opplevde mestring, fordi JEG SELV klarte å ta kontrollen og ansvaret. Jeg føler meg snytt og dårlig behandlet når de gjør dette mot meg. Planen var at jeg skulle prøve å ta ansvar, og det har jeg klart, og det kommer jeg til å fortsette med FORDI jeg vil nå målene mine. Selvfølgelig svinger følelsene når jeg tar kontroll over sykdommen, og det er jo derfor jeg valgte å være helt ærlig om følelsene mine også, fordi jeg ønsket råd og hjelp til å takle det og komme meg igjennom det. Så tar de heller fra meg alt ansvaret. Det blir jo helt feil. Jeg vet ikke hva jeg skal velge å tenke om det heller. Hvis dette er en slags test eller utfordring, så kan jeg velge det. Og da har jeg bestått. Jeg har spist etter den jævla planen deres. Men for meg føles ikke som en test og at jeg har klart det, fordi det var ikke JEG som valgte det. 
Denne planen min la jeg av flere grunner. En, fordi jeg skulle øve meg på å ta ansvar og kontroll over sykdommen, slik at jeg denne gangen skal klare det hjemme også. Noen dager er tøffere enn andre, og da er det også en del av planen å tenke at jeg har nye muligheter med blanke ark dagen etter. Det at jeg ville prøve ut planen først her på østmarka, er for å være bedre forberdt og få hjelp å støtte, slik at jeg er bedre forberdt når jeg kommer ut. At jeg har erfaring på at jeg klarer å ta tilbake kontrollen og ansvar. oppleve mestring osv. For målet mitt er å hver dag kjenne at jeg lever,  JEG velger, mestring osv. Og da vet jeg at jeg må følge spillereglene som jeg har laget nøye gjennomtenkt. Jeg vil kjenne at JEG velger livet, ikke fordi jeg MÅ, pga av en kostliste eller en tvangsparagraf. Men fordi jeg selv ønsker det. Det kommer jo garantert ikke til å gå hver dag, og det er derfor jeg må øve meg på det, og jeg har jo flere ganger bevist for meg selv og for behandlerne at jeg klarer å hente meg inn igjen. Derfor føler jeg meg sveket som blir fratatt muligheten til å finne og bruke MIN INDRE MOTIVASJON til å hente meg selv inn igjen. Det er det jeg må gjøre når jeg kommer hjem også. Derfor håper jeg at jeg får tilbake ansvaret imorgen, så jeg får fortsette på planen min. En annen ting som irriterer meg er at alt liksom skal normaliseres. Hvor normalt er det å forvente at ting skal være med en gang i forhold til det meste, når man tenker på hvordan ting har vært. Og hva i helvete er normalt? Det er en grunn til at jeg IKKE har skrevet det ned på planen eller målene mine sånn konkret. Jeg har skrevet at jeg kan utfordre meg på å normalisere ting, uten å forvente at ting kommer til å bli normalt med det første. Det er fordi jeg må finne min måte som fungerer best for meg, når jeg føler meg klar og motivert for det. TING TAR TID, og det er jeg jammen klar over. 
Jeg ble også fortalt idag at jeg ikke samarbeider. Jeg gjør jo det. Jeg har vært helt ærlig om alt og bedt om hjelp og støtte, jeg har utfordret meg på små områder, jeg har hentet meg inn igjen når det trengtes, og jeg har OGSÅ holdt vekten, og vel så det. Derfor ble jeg så enormt sint når jeg plutselig blir kastet tilbake. Jeg hadde jo så vidt kommet igang. Jeg får jo ikke være med. De skal bestemme over alt. Det har gjort at jeg har vært utrolig fortvilt i dag. Det er mitt liv, å jeg trenger å øve med på å ta ansvar. Så hvis dette var en test eller en utfordring, så har jeg som sagt bestått, men jeg ønsker ikke slike flere dager hvor jeg må følge et skjema som har konsekvenser hvis jeg ikke følger det. Det gjør meg motløs og oppgitt, og får meg til å ville gi opp. Det er ikke slik realiteten der ute fungerer, og jeg trenger hver en dag til å forberede meg på å ta ansvar nå. 
Og gir jeg opp, blir utfallet av livet mitt noe helt annet. Da gidder ikke jeg å kjempe for å klare dette.
hvis de mener at jeg ikke er stand til å ta ansvar, så fraskriver jeg jammen meg alt ansvaret også. og det gjelder ALT. Da graver jeg meg ned under dyna og sover resten av livet mitt, så får de proppe i meg sondemat hvis de absolutt skal ha liv i meg da. JEG ØNSKER IKKE denne løsningen, fordi min løsning kommer fra meg og er min måte å prøve å kjempe meg tilbake til livet på og være forberdet., og min løsning synes jeg er bedre og det synes jeg jammen meg jeg fortjener tid på å bevise. hvertfall når jeg allerde flere ganger har bevist det. 

---
Som dere skjønner var det en tøff dag i går, og det har det vært i dag også. Jeg har sittet lenge i samtale med behandlerne å diskutert. Ja, nå har jeg alt ansvaret igjen. Men det at de ikke har troen på meg og er så redd for at jeg skal mislykkes, gjør at jeg også blir det. Men jeg blir også sterk, jeg skal søren meg vise dem jeg. Jeg skal komme meg gjennom dette. Jeg skal søttan meg ta klare å begynne på skolen igjen og takle hverdagen. Jeg er enda sint, så beklager språkbruket mitt.
Men såklart er jeg redd. Jeg er både usikker å redd for å mislykkes jeg også, men jeg kan jo ikke gi opp før jeg har prøvd. Det var det jeg følte at de gav meg et signal om i går. De hadde ikke troen på meg og hadde gitt opp før jeg har prøvd. Hver dag fremover kommer til å bli en utfordring. Det vet jeg. Men jeg vil så inderlig klare det. Fordi jeg er så lei av alt som heter sykdom, sykehus, behandling osv. Jeg vil leve nå, og da må jeg gjøre det så godt jeg klarer på min måte så godt jeg klarer akkuat nå.
Normalt eller ikke, hva er normalt for meg. Om jeg kommer meg gjennom dagen på næringsdrikker og salat og frukt og grønnsaker, så fungerer det. Det er det jeg ønsker nå. Jeg vil ut blant vennne mine og i skolen igjen og få friskt innputt i livet mitt igjen. Det kommer ikke til å bli lett, og i morgen skal jeg og psykologen diskutere litt om hvordan alternativer. Fks være på DPS'en en stund som ligger rett ved skolen min.

Uansett skal jeg klare det. Jeg må vertfall prøve.
~Frida~