Jeg er stolt over meg selv som i dag har skrevet dette i dagboka mi. Dagbøkerne mine gjennom dette året har i hovedsak inneholdt alt det negative, alt det fæle, alt det vonde, alt det umulige og tunge.
Frida speaking---> Dagboknote:
Jeg føler jeg må skrive litt om de gode ting også, eller de positive tingene. De er ikke mange, men jeg kan jo velge å fokusere på dem også. I dag var mamma på besøk. Det var etter raseriutbruddet mitt over for mye smør og en eggskive ekstra hun kom. Jeg skremmer meg selv noen ganger. Jeg klarer liksom ikke å kontrollere sinnet mitt. Jeg er så utrolig sårbar på alle plan akkurat nå, så jeg tåler ingenting det klikker og følelsesbobla sprekker. Det er tankene mine som skremmer meg. Jeg får tanker jeg ikke ante jeg kunne tenke. Vonde tanker. Jeg blir så sint at jeg kan skade andre, noe som skremmer meg. For jeg vet at Frida aldri i verden kunne gjøre en flue fortred. Jeg skadet riktignok ingen, men jeg ropte, skrek og kalte vedkommende utrolig stygge og fæle ting. Jeg er sårbar. Jeg tåler ingenting. Men det er ikke det jeg skal skrive om nå. Nå må jeg fokusere på de gode tingene i dag. Mamma kom på besøk ja. Jeg var ganske trøtt som vanlig på morgenen, og la meg på sengen mens mamma strøk meg på ryggen. Så ville hun vise frem noen sanger som hun mente kanskje kunne hjelpe meg å finne roen litt. Hun lot meg høre på noen sanger og jeg koblet helt ut. Sangene fikk virkelig frem gode følelser i meg. Jeg fant en slags ro. Jeg fant en anelse håp også. I flere dager nå har jeg hatt flashbacks fra alt det vonde som har skjedd meg i livet mitt, men når jeg hørte på alle de sangene ble jeg påmint alt det gode og morsomme i livet. håndball, sang, trygghet, UKM, festivaler og fest, somrer og ferieturer. Gode minner altså.
Jeg hadde for første gang gode følelser på lenge, og det var så godt og trygt, og da får man jo litt håp også. Og får jeg først håpet tilbake litt, får jeg mer troen på meg selv og blir sterkere også. Musikk er altså bra, veldig veldig bra. Musikk må huskes. Jeg må bruke den, fordi jeg har funnet et verktøy. Et friskt verktøy.
Jeg har altså hørt mye på musikk i dag med andre ord. Jeg har også lastet ned en god del ny musikk, og beroligende musikk til natten. Jeg bruker jo ikke noe sovemedisiner for øyeblikket, men i de siste nettene har jeg hatt beroligende musikk på øret, og sovnet godt. Jeg får til å koble ut og tenke på gode ting.
I kveld skulle jeg egentlig stått på scenen på UKM sammen med Lars og sunget for full hals, så det er tungt å sitte her innestengt på skjermet avdeling på østmarka da. Men det gir meg vertfall motivasjon til å fortsette, og jeg har klart meg veldig bra i dag. Jeg har vært sterk i dag. Jeg har til og med smilt og hatt det litt bra i dag. Så får jeg tenke på at Lars sang for oss begge i år. Neste år er jeg med igjen.
En ting er sikkert, ting er litt mindre håpløst i dag enn i går. Er Frida sterkere? Tror nok det, i og med at jeg i det hele tatt har disse tankene jeg sitter her å skriver, og vertfall med tanke på at jeg klarer å skrive dem. Jeg har klart meg bra i dag. Jeg har brukt et friskt verktøy. Musikk.
dagboknotatet fra i går var mindre håpfullt, men likevel litt reflekterende.
3.januar dagboknote:
Jeg er så trist. Tida går der ute, og jeg lever her inne og går glipp av livet mitt. Jeg tenker tilbake på dette året. Tenk på hvor syk jeg egentlig var. Og tenk på at jeg kan bli helt frisk hvis jeg bare vil nok.
Hvorfor kan jeg ikke bare klare å gi slipp på sykdommen? Det er så trygt. Det er den eneste måten jeg klarer å leve på. Det er svaret mitt. Men hva er grunnen til at jeg ikke vil ta imot videre behandling? Jeg er sliten av behandling og sykehus og vil bare ut å leve nå og, pluss at jeg vil klare det selv. I tillegg vil jo ikke den syke delen av meg ha behandling. Men hva vil jeg med livet mitt da? Jeg vil jo bli den "jenta som vant over sykdommen". Og jeg vil jeg vil jo bli fri. Og jeg vil jo leve. Da vet jeg hva som må til. For å få det som jeg vil ha, må jeg gi slipp... Jeg må gi meg selv fri. Jeg må sette meg selv fri.
For ett år siden var jeg dødssyk og skulle i behandling til levanger. Hvor ble det av den jenta som var så ekstremt lei av sykdommen at hun var villig til å ta opp kampen? Hvor ble det av motivasjonen til å virkelig bli frisk? Jeg kan gjøre HVA JEG VIL her i livet, så hvorfor sitter jeg på trondheims mest isolerte rom, bak låste dører? Hvorfor raser en fordømt sykdom inni meg når jeg gir kroppen min næring, drivstoff, medisin? Hvorfor må jeg adlyde tvangstankene? Jeg kan jo velge. Hvorfor all angst? Jeg fortjener det ikke. Jeg er trist, tida går. og Jeg er fanget. Jaja, jeg blir vertfall tvingt til å gå opp i vekt nå da, så da blir jeg på en måte presset til å bli friskere.
Håpet kom frem bak skyene en liten stund i dag. Jeg er takknemlig for det.
~Frida~
Frida Olivia ●●♡●● my truth er er personlig blogg om mitt liv, min kamp og min reise.
lille lille frida vennen.
SvarSlettjeg hater at livet farer så hardt med deg!
jeg er her...husk det...hvis du vil bruke meg til noe!
klem
Det vil bli bedre,selv om du ikke tror det nå.Du må være på Østmarka,for hvor mange dager vil det fungere hjemme?Du gir kroppen din mat nå,men den skal ha mat ca.5-6 ganger pr.dag for at den skal ha det bra.Hver dag,hver uke,hver måned ,hvert år.Da jeg var på sykeste tenkte jeg ofte at"nå har jeg spist i mange nok dager,så da kan jeg vel ta noen dagers spise-pause".Veldig dårlig ide.Prøv å ikke fokusere så mye på tiden(årene)sykdommen har stjelt,men hold fokus fremover.Det er trist,bittert og frustrerende at flere år har gått bort til sykdom,men du er bare 18 år,og har den beste tiden foran deg.Ingenting kan forandre på det som har vært.Skulle ønske det var sånn jeg også.Jeg er mye gamlere enn deg,og har vært syk siden jeg var 13 år.Oppi all elendigheten med anoreksien,har jeg også fått med meg erfaringer som jeg kan ha nytte av senere.Jeg er sykepleier,og dit kommer du også t å bli.Vi vet hvordan det er å ligge i ei sykhusseng og ha hjelp til så og si alt.Det å føle seg liten når andre vet best.Hvor viktig det er å bli møtt på en bra måte.De erfaringene kan vi bruke i jobben vår,og det gjør oss til bedre sykepleiere.
SvarSlettNoe annet som man har lært av å være dødssyk,er at man blir så utrolig glad av små ting,som andre ofte tar for gitt.Dessuten er det jo noe i det at"det som ikke dreper oss,gjør oss sterkere".
Ville også bare si at jeg blir SÅ jævlig forbannet av å lese enkelte av kommentarene som "anonyme"personer skriver.Hva faan vet de om dissossiering,posttraumatiske reaksjoner og alt det syke anoreksien kan forårsake?Det er jo opplagt at de er noen idiotiske null,som ikke fatter en dritt.Det dere driver med er jo trakassering!Kritikk kan jo være både positiv og negativ,men tenk litt på hvordan dere uttrykker dere.Og har dere ikke annet å gjøre enn å trakassere Frida,så kan dere DRA DERE TIL HELVETE UT FRA DENNE BLOGGEN!!!FORSTÅTT!!!
Til Frida og andre lesere:Sorry språkbruken,men måtte bare få det ut.For meg funker det å banne(som faan)når jeg blir provosert og forbannet.Kanskje idiotene oppfatter det jeg forsøkte å si?
Dette kommer til å gå bra Frida,men gi det tid.Gi deg tid til å få arbeid inn flere verktøy.Musikk er jo et kjempebra et som fungerer:)Hva med å skrive ned alle mål på en stor plakat?Kortsiktige først,og så langsiktige.Det gjorde jeg,og jeg har den ennå.Det var alt fra å spise ute på cafe til å kunne komme seg i jobb.Kjempebra motivasjon:)
Bare send sms/fb-melding ang.kaffe:)
Du er så god Frida.Jeg forstår så godt hva du skriver....
Klem
Anita : Tusen millioner takk for en så fin og ærlig tilbakemelding. Jeg setter enormt pris på deg, og at du deler ditt med meg. Jeg er fortsatt litt usikker på hvilken vei jeg skal velge etter østmarka/A4, men jeg vet at jeg til slutt vil innse at jeg trenger hjelp. For jeg vil virkelig få det livet jeg ønsker meg og drømmer om.
SvarSlettDu er virkelig et forbilde for meg. Du har vært gjennom mye det samme som meg, og har blitt sykepleier, akkurat som jeg ønsker.
Tusen takk anita
klem
DU kan klare dette og DU må klare dette. Ingen andre kan gjøre det for deg..
SvarSlettDet er som anita sier, viktig at du spiser hver dag, alltid! Det er så alt for lett å finne seg unnskydninger, men man lurer bare seg selv...
men jeg har tro på at du klarer det! Men, det er egentlig litt opp til deg...
Jeg sier det bare som det er.Du klarer dette.Jeg vet du gjør det.Når jeg har kommet så langt som jeg har,kommer du også dit.Men det er jo selvsagt vanskelige dager,og det kommer det til å være ganske lenge.Den største forskjellen er vel at jeg får til å utfordre de anorektiske tankene,ved å gjøre det motsatt av det de vil.Om jeg ikke greier å gjennomføre noen måltider,kommer jeg meg inn på riktig spor igjen.Stort sett selv eller at jeg prater med legen min eller en annen kontaktperson jeg har.Det som hjelper meg mest når det blir vanskeligheter med et måltid,er å gi meg selv en liten pause.Så stiller jeg meg selv følgende spørsmål(kan evt.skrive det ned)
SvarSlett-Hva positivt har det ført med seg å ikke spise?Svar:absolutt ingenting.
-Hva kan hende om jeg hopper over måltider?Svar:at jeg blir fanget i anoreksien igjen,som inkluderer tvang,sonde,intravenøs,sykehus og at jeg ikke har mulighet til å leve det livet jeg ønsker.
-Hva negativt har det ført med seg å ikke spise?svar:at jeg leker med døden,har nesten dødd mange ganger og ikke få til å leve.
-Kan dette hende meg?svar:JA.Det har nesten hendt,og kan hende igjen om jeg ikke får til å forandre situasjonen.
-Vil jeg "leve"et slikt liv?svar:NEI.Dessuten kommer jeg sannsynligvis ikke til å leve.Det dreper meg.
-Hva skal jeg gjøre for å komme meg ut av dette helvete?svar:akseptere at jeg trenger hjelp,takker ja til det og ta kontakt med hjelperene når ting blir vanskelige.
-Får jeg til dette selv?svar:nei,definitivt ikke.
-Vil jeg dø?svar:NEI!
-Vil jeg leve?svar:Ja,absolutt.Ikke bare eksistere......
Håper dette kan være til hjelp for deg også,Frida.Du har alt å vinne på å få tatt knekken på anoreksidjevelen.
IKKE FAAN om du skal la deg knekke!!!!!
Vi skrives/snakkes/drikker kaffe:)
Æ bryr mæ:)
Klemmer