puslespillet og virkeligheten - fra virkeligheten, fra et sårt hjerte

Det har vært en vanskelig dag i dag. Mye motstand fra anoreksien, mange tanker surrer rundt i et forvirret hode. Vektoppgangen er fortsatt rask. Det gir meg litt panikk. Jeg er nå på samme vekt som før jeg fikk omgangsyke. Det virker som vekta bare skyter i været. Jeg har hatt veldig behov for kontroll i hele dag. Ikke nødvendigvis bare pga vektoppgangen, men også fordi jeg har så utrolig mye følelser som er mye sterkere enn jeg er vant til. Jeg vet ikke hvordan jeg skal takle dem. De er så sterke. Jeg tror det henger sammen med at jeg får en del åpenbaringer, brikker begynner å falle på plass og jeg ser helhet og sammenhenger i ting som har skjedd tidligere i livet mitt, som igjen gir nye følelser.
Følelsene er så ekte. Jeg har vært vant til å bare undertrykke følelsene å få de ut gjennom spiseforstyrrelsen, selvskadingen eller rett og slett flykte fra dem. Jeg har lurt meg selv i mange mange år. Nå kommer følelsene, og de er sterke. Jeg er både sint, forvirret, lettet, redd og trist på en gang.
Poenget mitt er at jeg ikke har kjent på følelser før, og nå er jeg i stand til at følelsene kommer, men jeg vet fortsatt ikke hvordan jeg skal takle dem. foreløbig skriver jeg VELDIG MYE i dagboka, gjennomfører en del tvangshandlinger som jeg tror hjelper(lurer meg selv, i know it), prøver å snakke med personalet + at jeg får noen medisiner til å hjelpe meg litt.
Men jeg har mest lyst til å gå tilbake til det kjente trygge mønsteret. Jeg lengter sånn etter å ha kontroll, føle ro, kjenne meg trygg. Jeg svever over bakken og finner ikke fotfeste. Jeg har angst.
Men jeg gjør som jeg bestemte meg for, fullføre måltidene uansett. Ingen sonde her i gården lenger nei.
Jeg trøster meg med at det vil bli verdt det, men noen ganger klarer jeg ikke å tro på det. For det er det jeg har blitt fortalt i sju år nå. Jeg vet det er jeg som må gjøre endringene og ta valgene, og det gjør jeg også. Jeg jobber knallhardt og gjør så godt jeg kan, men innimellom bryter anoreksien og de destruktive tankene og destruktive planene og løsningene gjennom.
Fks. middagen er vanskelig for meg, og når jeg sitter å tvinger i meg maten, og samtidig sitter å hører på anoreksien som brøler inni hodet mitt at jeg er skitten, svak, uren, fæl og ekkel, klarer jeg ikke annet enn å trøste meg med tanken om at "slapp av, jeg kan bare slanke meg igjen" "Jeg får kontrollen tilbake igjen, og snart får jeg bestemme selv". Så gjennomfører jeg tvangshandlingene etterpå, som demper angsten litt. Det er begrenset hva man kan gjøre på intensiven her, men i mitt tilfelle er det å gå hundre ganger rundt sengen og ta en røyk etterpå. Da har jeg lystret og får litt mer ro. Men så blir jeg trist, for jeg vet at det jeg nettopp gjorde, var å nok en gang gi etter for anoreksien, istede for å kjempe.
Jeg klarer å eksponere i små mengder noen ganger, men det er ikke så ofte nå. Jeg må få ut følelsene og angsten på en måte. Jeg klarer bare ikke å gi slipp på kontrollen, når jeg fortsatt har så mange ufriske og anorektiske tanker. For de er der, og jeg vet jeg kan jobbe med dem. Men jeg velger som oftest å utsette det. Jeg venter bare på at det skal bli bedre. Det er jeg som må gjøre endringene, det vet jeg veldig godt. Ingen kan kjempe for meg. Men det er bare at det er så mye for meg akkurat nå. Jeg klarer ikke å takle alt. Jeg må gjøre noe for å roe meg ned, for å overleve.

Dette med at jeg begynner å se helheten i ting, er veldig sterkt for meg. Jeg ser virkeligheten. I natt skrev jeg fem sider om alt jeg opplevde oppgjennom barndommen. Jeg ser hva det har gjort med meg.
Så ser jeg sammenhenger og hvorfor jeg ble syk. Det gjør vondt å tenke på. For alle disse tingene var såppas vanskelig for meg at at jeg rett og slett sluttet å kjenne på følelser. Jeg stengte det inne. Det var veldig mange små hendelser som var så urettferdig og uheldige for meg, og som jeg nå ser ikke var min skyld. Men jeg husker hvordan jeg følte det der og da. Jeg trodde alltid at jeg ikke var bra nok eller at alt var min feil. Jeg trodde at jeg måtte forandre meg for å bli bra nok. Slanking ble resultatet. Som 11-åring begynte jeg å slanke meg. Jeg var perfeksjonist, hadde behov for at alle rundt meg hadde det bra, følte at jeg hadde ansvar for alt, ville være best i alt, ville gjøre ting perfekt allerede fra jeg var fem år gammel. Når jeg møtte motstand på noen måte, trodde jeg alltid at det var meg det var noe galt med. Da måtte jeg bare bli flinkere. Men på et tidspunkt ble det nok. Jeg følte at jeg ikke strakk til i alt jeg ville(som var ALT). Jeg var aldri flink nok på skolen, jeg var aldri pen nok, jeg var aldri snill nok mot ulike personer, jeg var aldri god nok på håndballbanen, Jeg var aldri populær nok. Jeg var aldri god nok , FØLTE JEG. Dette var i mine øyner. Men etterhvert som slankingen begynte, sluttet jeg å bry meg. Jeg fikk dekket behovet mitt i rusfølelsen av å se vekten gå ned, kroppen bli mindre. Men ting sluttet ikke å skje rundt meg. Jeg følte fortsatt at jeg måtte være flinkest, men jeg ble bare svakere og svakere.
Det resulterte i at jeg bare slanket meg mer og mer. Jeg forsvant mer og mer. På et tidspunkt var jeg døden nær, og ingen skjønte noe. Hvor ble det av Frida? Frida var borte.

Jeg gråter nå, for det gjør så vondt. Jeg vet at noen av de som leser dette føler skyld nå, men jeg vil ikke at dere skal føle skyld. Jeg var allerede et offer siden jeg var lita, og ingen viste hvordan noe sånt kunne skje med et så livsglad menneske. Det er vondt å innse det, men slik er det bare. Jeg prøver å gå videre. Men det er vanskelig å gi slipp.

Jeg ble borte. Jeg ble revet bort fra virkeligheten. Sykehus og en spiseforstyrret verden var min skjebne videre. Jeg har vært nummen og ikke kjent følelser siden jeg var bittelita jente. Men jeg husker situasjonene, og jeg er sint og forbannet på enkelte ting. Mye kunne vært gjort annerledes. Men jeg må gå videre. Verden har gått videre mens jeg har vært i min verden. Nå må jeg også gå videre, og da må jeg gi slipp. For å gi slipp må jeg få ut dette, alle følelsene rundt det. Det må til for at puslespillet mitt skal bli ferdig, slik at jeg kan begynne å jobbe mot å bli frisk. Dette er noe av det jeg har snakket om. Alle drømmene som har gjort at jeg har kommet frem til denne konklusjonen. Og jeg har begynt å føle ting igjen. Jeg er i virkeligheten igjen. Det skremmer meg. For hvem er jeg i virkeligheten her uten spiseforstyrrelsen? Hvem er jeg i denne virkeligheten uten å være den jenta før jeg fikk anoreksi?
Hvem er egentlig Frida?

Jeg må begynne på nytt. Jeg må gi slipp. Følelsene begynner å komme, og de er vanvittig sterke.
En ny grunnmur må bygges. Og jeg må lære meg å eksistere i denne virkeligheten. En ny verden.
Virkeligheten. Den er skummel, men det er den jeg må møte hvis jeg noen gang skal finne ut hvem Frida egentlig er. Det er den veien  jeg må gå hvis jeg skal oppnå alt jeg vil i livet.

For Frida vil jo være Frida. Jeg vil jo være meg. Men hvem er jeg?
~Frida~