å bryte tvangen er noe jeg lenge har utsatt og utsatt, fordi jeg har vært så redd for angsten og følelsene.
I går kveld skjønte jeg at det var nødvendig. Vekten peker feil vei. JEG, Frida må ta tak. ta et valg.
Jeg bestemte meg for å bryte tvangen. Jeg var veldig ambivalent i forhold til det. Tvangshandlingene har vært min måte å ha kontroll på, takle følelser på, holde angsten unna meg på. Nå måtte jeg trosse.
Når jeg først hadde tatt valget om å gjøre det, føltes det mye bedre. Jeg følte ikke den samme "fanget-følelsen", og jeg visste at jeg hadde mange hender å ta tak i, og mye kunne gjøres for å gjøre det lettere hvis angsten ble for voldsom. Men jeg bestemte meg, jeg skulle klare det. For alternativet er ikke bedre. Alternativet er å fortsette å tilfredstille anoreksiens tvangshandlinger, kjenne skittenhetsfølelsen etter jeg har spist, klare meg selv og ikke ta imot hjelp, unngå følelsene - å dermed gå ned i vekt, som ville ført til økning i kalorimengder- som jeg er helt sikker på bare ville forsterke denne onde sirkelen med skittenhetsfølelse, tvangstanker og trening.
I stede valgte jeg i dag å trosse tvangen, ta imot hjelp, kjenne på følelsene, og stå i det. Og vet dere hva? Det har gått veldig bra. Jeg kjenner til og med mestring. Jeg har klart å trosse tvangen min. Følelsen av å være fanget er mindre. Jeg føler jeg har valg. Og nå kan jeg begynne å jobbe med følelsene om skittenhet, skam osv.
Nå kan jeg jobbe med mange ting, fordi jeg samarbeider, jeg har mange på mitt lag som vil hjelpe meg.
forutsetningene mine for bra jobbing fremover nå er gode.
Jeg måtte visstnok veie meg i dag for å bekrefte for meg selv at mat ikke er noe man bare legger på seg av, og at man ikke blir skitten. Kroppen trenger mat. Jeg trenger maten. Jeg fortjener maten, og det er en nødvendighet for å leve. Den tanken skal jeg bære med meg videre nå, for det er en sann tanke. Det er virkeligheten. og det er virkeligheten jeg må lære meg å forholde meg til.
Jeg er stolt over hva jeg har klart hittil i dag.
Frida Olivia ●●♡●● my truth er er personlig blogg om mitt liv, min kamp og min reise.
Titter bare innom for å ønske deg en skjønn lørdag<3
SvarSlettDu er beintøff, står på og kjemper hele tiden.
Jeg vet hvor vanskelig det er når anoreksien har makta, da er den nærmest ustoppelig. tvangstankene blir mange og alt for mange å håndtere for deg uten å gjøre noe handling.Har selv vært der, og kjent det på kroppen... jeg kan trøste deg ved å ta hånden på hjertet og si at det er mulig å bli Bra, men ting tar tid.
Godt at undersøkelsen var vellykket for deg denne gang.
Vær stolt av deg selv etter å ha tatt en beslutning om å dra på post 4. Å ta i mot hjelp fra de som vil hjelpe deg er ikke alltid like lett, men nødvendig.
Vi vil så gjerne klare alt, men det går ikke det... Selv måtte jeg innse det, å legge skolebøkene til side og prioritere meg selv fremfor dette. Vi har hele livet foran oss.. Vi må ta noen steg utenfor komfor sone, uannsett om vi liker det eller ikke. Til gjenngjeld får vi et friskere og bedre liv...
Kos deg på teater og nyt tiden med kjærsten, så fortjent Frida!
kjære trofaste caroline
Sletttusen takk, så god du er.
ja, jeg er litt stolt over at jeg klarte å selv ta tak i tvangen, jeg har tenkt å fortsette. fordi jeg vil ha best mulig forutsetning når jeg kommer til post 4. Det å ta imot hjelp er jo også lettere hvis man ikke er helt fanget i tvangstanker. Da blir jo angsten så stor hvis man eksponerer.
jeg tror ikke jeg klarer å legge bort skolen. Den betyr mye for meg, og er en stor motivasjon og avledning. Jeg skulle så inderlig ønske jeg kunne vært på skolen og alt har vært normalt. Jeg savner alt det sosiale. Men du har så rett. helsen først.
takk, det skal jeg :)
ha en fin lørdag du også
Dette skinte mer for meg enn solen, Frida!
SvarSlettJeg bøyer meg i støvet. Fantastisk!!
SvarSlett