trosseseier

Vil bare takke for alle gode kommentarene jeg fikk på innlegget mitt i går. Det var herlig å lese.
Godt å kjenne at heiagjengen min er der.
Vil bekrefte for både meg selv og andre at tvangen er mye lettere å trosse nå som jeg virkelig bestemte meg for å trosse. Det er tiden før man virkelig innerst inne bestemmer seg for noe, som er verst. Man er ambivalent, vet ikke hva som er riktig. veier for og imot, og krangler med seg selv og følelsene sine.
Men som sagt, når man først har bestemt seg, forsvinner alt dette. Da er det bare å gjøre det man har bestemt seg for. Og da først ser man alle hendene rundt seg som vil hjelpe. Når man har felles mål, er det så mye lettere å ta tak. Dette med at jeg klarte å trosse tvangen, selv om det kanskje høres lett ut for noen, men for meg har tvangen vært noe som har gjort at jeg har følt meg håpløs, uhelbredelig, fanget, jeg har grått, jeg har følt meg fortapt, fordi jeg bare måtte. Det at jeg klarte å trosse, er et stort gjennombrudd for meg. Jeg ser muligheter igjen. Håp igjen. Og tro meg, det er en god følelse.

Jeg sier ikke at det er lett, men nå som jeg ser alle hendene, klarer jeg å be om hjelp også, noe som også er stort. Jeg, Frida ber om hjelp til å stå i følelser og angst, for å ikke la meg rive med tvangstankene og inn i anoreksimønsteret. Jeg kjemper hardt nå. Det har vært en utrolig tøff periode for meg siden nyttår.
Mye har skjedd, mye har fellt meg langt ned, men nå føler jeg endelig at jeg er i ferd med å reise meg.

Det er et godt utgangspunkt for videre løp. I morgen skal jeg nemlig på forvernsamtale med spesialpost 4.
Jeg gruer meg skikkelig, forandringer og nye ting. Tanken får meg til å grøsse, men det er litt lettere nå som jeg klarer å ta imot litt hjelp. Jeg har forberedt meg godt til samtalen, og tror nok det vil gå bra.

Nå venter jeg på besøk fra min skjønne lille Aurora og Mamma. Vi skal kose oss. gleder meg kjempe mye til å treffe dem igjen.

Ha en fin søndag alle sammen.



~Frida~