dag 2

ja, da er jeg på dag 2. Jeg kan vel si at dette er den andre dagen i livet mitt. før har det ikke vært livet mitt. Det har vært spiseforstyrrelsen som har styrt absolutt hvert minutt av livet mitt. Nå har jeg et hav av tid og fylle med friske ting. Det å ha tid er også litt skummelt. Jeg er jo så perfeksjonist og skal aller helst gjøre alt perfekt. Men jeg må lære meg at jeg ikke trenger å få til alt perfekt også. ingen klarer det. Det er menneskelig å prøve og feile. Det er første gang jeg er med 100% selv i behandlingen nå, så jeg må bare akseptere at jeg prøver og feiler litt.
Så hvordan går det? jo, det går veldig opp og ned. jeg er ambivalent til tusen, og sykdommen prøver hele tiden å lure negative tanker inn i hodet mitt. Men jeg er på vakt. Med en gang jeg kjenner sykdommens løgner trenge inn, bruker jeg de rundt meg til å backe meg opp og støtte meg i å ta de riktige valgene.
Jeg er kjempe glad for all hjelpa jeg får av personalet her. De er virkelig støttende og gode. Jeg føler meg trygg her, og det er så viktig for at jeg skal lykkes.

I dag ble de litt annerledes enn i går. jeg hadde gått litt ned i vekt fra i går, så jeg økte kostlisten med fire knekkebrød ekstra + litt mere middag. Det er kjempetøft, men jeg skal gjennom i dag også.
Jeg skal virkelig klare dette.
Og jeg gleder meg kjempemye til å bli friskere nå. Jeg får mer energi og får mer overskudd til å gjøre ting, jeg kan begynne på skolen, jeg kan begynne å trene. Det er så mye jeg får igjen for å fortsette på den riktige veien. Hver dag er en gave, og jeg er sjefen. Jeg bestemmer hva jeg vil fylle dagene mine med. Det er kun opp til meg. Jeg har brukt nok tid på spiseforstyrrelsen. Den har tatt over åtte år av livet mitt nå. Det går ikke lenger. Jeg kan ikke fortsette å se på at det skjer. Jeg vil leve livet mitt, basta!

Tid! Det er noe verdigfullt alle vi menneskene får hver dag. Tiden er verdigfull. Jeg har fått utrolig mange sjanser her i livet. Jeg har vært døden nær mange ganger. Jeg har balansert på knivblader i mange år.
Spesielt de siste månedene har jeg vært farlig nær døden. Men det er en grunn til at jeg fortsatt lever. Jeg skal leve livet og bli frisk jeg. Jeg har fått beskjed fra både kirurger, leger og behandlere om at jeg har ingen flere sjanser. plutselig går det galgt, og da er det for sent. Ja, tiden er verdigfull. Og det var på høy tid at jeg begynte på Frisk-veien nå.

hvis det er noe dere lurer på, spør gjerne. Jeg skal prøve å svare så godt jeg kan.