tanker

Jeg er så enormt lei meg for å ikke ha klart å fullføre behandlingen på Levanger. Nå sitter jeg her da, helt alene, på Akkuttpost 4 på Østmarka hvor jeg tilbringte 1 1/2 år pga alvorlig undervekt og sykdom. Det er egentlig rart å være her. Jeg er jo utrolig mye friskere nå enn sist jeg var her. Men jeg merker at sykdommen/anoreksien sitter litt i veggene her også. Det er fryktelig vanskelig å spise mat og drikke næringsrik drikke. Men jeg gjør det likevel. Jeg vet jeg trenger det, og jeg må bare tenke at jeg har kommet lengre enn å fortsette å høre på sykdommen. Jeg har vært syk lenge nok. Jeg har vært syk i ni år for faen.!
I forhold til all tiden jeg har "mistet" som syk, kjenner jeg at jeg bærer en stor sorg inni meg. Det gjør forferdelig vondt å tenke på at jeg har latt en idiotisk sykdom ta så stor del i livet mitt og stjele all tid, all glede, alt livsmot, all energi og guts, ja hele Frida egentlig. Det smerter inni meg. Og det som også gjør vondt er å vite at det gjør så vondt inni flere hjerter enn mitt eget. Jeg har mange som er glade i meg i livet mitt, og det gjør også vondt for dem. Til dere som har fulgt bloggen min en stund kan dere kanskje tenke dere hvor vondt det må være for min mor. Et stakkars mammahjerte som har opplevd å nesten miste datteren sin gang på gang. Eller min kjære som har måttet sett meg så syk og nær døden og oppleve å måtte bryte gjennom en tykk isvegg av sykdom for å kunne nå inn til kjæresten sin. De fortjener et bedre liv, og jeg fortjener å få et bedre liv. Jeg har faktisk lært det. Jeg fortjener å leve livet mitt. Nå sitter jeg på en akuttpost å gjør alt annet enn å leve livet mitt. Det er realiteten her. Og det gjør vondt å tenke på.
Sist jeg satt her, satt jeg bare å drømte om hvordan livet mitt skulle bli. Det har jeg gjort lenge. Men i de siste  6 månedene har jeg faktisk gjort alt jeg kan for å jobbe mot å realisere drømmene mine. Jeg har tatt mange utrolig viktige skritt for å komme meg nærmere livet igjen. Men det har vært vanskelig, for jeg har en djevelsk idiotisk sykdom som har styrt livet mitt i ni år, og jeg har måttet trosset dens løgner og stå imot dens fristelser. Det er noe av det vanskeligste jeg har gjort i hele mitt liv, for det har faktisk føltes helt unaturlig for meg å gjøre det. Tenk å måtte forandre alle sannheter man har fulgt siden jeg var 10-11 år. Det har vært som å ta 10 års skolegang på 3 måneder.Men jeg har da alikevel fått til noe. Jeg har funnet utrolig mange nye verktøy på den tid, og det er gull verdt. Jeg må bare velge å bruke dem aktivt nå. Jeg kan ikke la all kjempingen på Levanger være forgjeves. Jeg kan faktisk velge om jeg vil gi meg over og gå tilbake til sykdommen nå, eller jeg kan velge å fortsette på veien min som jeg allerede har tatt viktige skritt på. Jeg må velge å være ærlig mot meg selv nå, og fortsette å ta riktige valg. Det er så viktig. For da jeg bestemte meg for å ta opp kampen mot min spiseforstyrrelse på Levanger, bestemte jeg meg faktisk for å velge den bort og velge livet istede for. Det er sannheten. Det er sannheten jeg må velge hver dag fremover nå. Det er så viktig.

Jeg lærte veldig mye om tilitt og ærlighet på Levanger. Til andre, men også meg selv. Jeg må nå velge å stole på Frida, for Frida hun vil velge riktige valg. Frida er meg. Jeg er Frida, og det er viktig å huske på. For JEG vet hva som er riktige valg og ikke. Dermed må jeg ta riktige valg, og stole på valgene jeg tar. Jeg må stole på meg selv.
~Frida~