to skritt frem- ett tilbake

Livet går jammen opp og ned. I dag er jeg nede. Langt nede. Jeg har ligget strak ut på sofaen hele dagen, og bare latt alle tanker herje. Jeg orker ikke å kjempe imot. Jeg føler meg alene i en stor og ukjent verden. Jeg føler at alt skal rase sammen. Jeg prøver å se etter neste hvileskjær, for jeg er så sliten av å svømme. Jeg befinner meg på ukjent farvann, hvor alt føles skummelt og utrygt. Er det rart at jeg har lyst til å gi etter når den djevelske sykdommen brøler og roper til meg om at den kan gi meg ro og fred. Den lukker meg inn til dine hvileskjær. Men jeg vet bedre. Jeg vet at den lurer meg. Jeg vet at det er løgn på løgn. Men likevel, så frister det fordi jeg er så sliten. Jeg har fallt.
Så hva er det som skal få meg til å svømme videre nå?
Jeg vet heldigvis svaret. Jeg har så mye godt som venter meg fremover. Jeg har så mange friske faktorer som skal motivere meg til å velge den friske veien. Jeg har så mye å miste hvis jeg velger feil vei.
Jeg mister alt hvis jeg nå velger sykdomsboblen overfor frida-frisk-boblen.
hvis man går litt ut-av-seg-selv er det jo et enkelt valg. enten velger jeg å fortsette den livsdrepende og dødelige veien til sykdommen min, som tilslutt vil føre meg til døden. En evig runddans av samme tanker og følelser som kun er syke. en syk syk hverdag som ikke gir Frida noe som helst. et helvete som fører til død.
Eller jeg kan velge frisk-veien. Jeg kan VELGE å kjempe mot sykdommen, og da vet jeg hva det innebærer. Jeg må gi slipp, jeg må velge å ikke høre på dens løgner, og høre på de virkelige sannhetene som kommer fra mennesker som vil at jeg skal få et godt liv. Jeg kan velge kjærligheten. kjærlighet til andre, og til livet. Jeg kan velge følelser, og det å stå sterk gjennom stormer slik at jeg får oppleve livets skatter på den friske veien. ja, denne veien fører meg til mine mål, og hjelp til å nå mine mål. denne veien gjør at jeg lever videre.

Grunnen til at jeg skriver om dette, er mest for min egen del. Jeg har ikke noe behov for å legge ut om hvor fælt jeg har det. Men jeg har erfaring om at det å skrive meg ut av og gjennom stormer har vært positivt før, pluss at jeg kan få noen gode råd og tips. Jeg skriver kanskje også for å kanskje føle en slags forpliktelse til å overleve akkurat nå, for det er det eneste som hjelper her og nå. I tillegg får jeg kanskje frem de positive tingene, og ser ting litt mer realistisk. veier for og mot. høres litt drygt ut. Og veie livet mot døden liksom. Men det er det som er min virkelighet akkurat nå. Det har vært det i ni år, bare at de siste ni årene har jeg valgt de syke mestringsstrategiene og den syke veien, istede for å be om hjelp til å holde meg på den friske veien. Jeg har allerde begynnt på den friske veien. Så selv om jeg har hatt en dårlig dag i dag, er ikke livet mitt ødelagt, prøver jeg å si til meg selv. Det kommer alltids en ny dag i morgen, hvor jeg kan velge og ta helt andre valg enn jeg har gjort i dag.
"never let your past be bigger than your dreams" fikk jeg høre i dag. så da legger jeg denne dagen bak meg, og prøver på nytt i morgen. Jeg er jo klar over at dette kom til å bli en kamp. Jeg vet hva som er de riktige valgene for meg, jeg må bare stole på Frida, og at jeg klarer å gå for de riktiige valgene. sykdommen vil være der hele veien og lukke meg inn til seg, det er da jeg må rope tilbake: "løøøgner"!
"bedrager"!. Jeg vet sannhetene i livet. Jeg må bare la de fylle meg.
~Frida~