"jeg tenker nok du skjønner det sjøl"

jeg sitter å leser om lille christoffer 8 år som måtte gjennomgå et veldig hardt liv. han ble mishandlet og drept av sin egen stefar. da han kom hjem til bestemor og hun fikk se blåmerker på den vesle kroppen, og hun spurte hva dette var for noe, sa han i starten at han hadde skadet seg mens han lekte, men etterhvert sa han bare hele tiden "jeg tenker nok du skjønner det sjøl". disse ordene kom ofte ut av munnen på en taus uskyldig sjel, i frykt for å bli straffet av stefaren igjen. og folk skjønte, men ingen gjorde noe. ingen hjalp den lille stakkars gutten, og han døde av skadene stefaren påførte han. han var en utrolig gutt, og hadde ADHD, og han levde i en streng tilværelse av streng medisinering, strenge rammer og regler med struktur. Det som skjedde med han var ikke riktig. Ingen fortjener det han måtte leve med. Ingen har rett til å gjøre slike ting. Det gjør meg målløs å lese om denne boken, og tårene triller. fordi jeg kan kjenne en brøkdel av den stakkars guttens smerte. "Jeg tenker nok du skjønner det sjøl" sa han. han ville at andre skulle forstå og hjelpe han. han hadde sitt eget språk. Jeg klarer liksom  ikke helt å forstå at noen opplever slike ting, selv om jeg vet litt om hvordan det måtte være for den lille gutten. han fortjente det ikke, fordi han gjorde sitt beste. Dette er en trist og utilgivelig historie. hvil i fred lille Christoffer. måtte englene passe på deg, slik at du kan leke og kose deg i himmelen.

jeg måtte bare dele det med deg, fordi han fortjener å bli hørt av flere. boken heter faktisk "jeg tenker nok du skjønner det sjøl". Anbefales! det er en viktig bok.


jeg er fortsatt på DPSn i Orkdal, og ting går veldig bra. Selv om det er beintøft, så går det bra. Det som er tøft er all angsten jeg går å bærer hele tiden og kjemper mot. Det er utmattende. Samtidig må det være slik, fordi jeg må jobbe med akkurat det å øke angsttoleransen min. For akkurat nå og tidligere har den vært veldig dårlig. psykologen min forklarer det slik at jeg har veldig dårlig angsttoleranse, noe som betyr at når jeg får angst går jeg rimelig raskt opp på grad 3 av angst. Det er tre grader, og når du er på grad 3 er angsten så høy av man kan få skikkelig fysiske plager der og da, selv om det ikke er farlig, så er det veldig ubehagelig. i mitt tilfelle reagerer kroppen min med en slags forsvarsmekanisme. en slags måte å flykte eller takle angsten på. Når angsten er skyhøy får jeg en slags blackout med psykogene anfall. Det ligner veldig på epilepsianfall med tanke på hvordan det utarter seg, bare at det varer mye lenger og det kan komme flere anfall etter hverandre. Det kommer gjerne etter hverandre, fordi kroppen klarer ikke å ligge i kramper så veldig lenge. Dette skjer omtrent daglig nå, og gjør meg veldig sliten. Det er så mange ting å jobbe med, som jeg nå har valgt å ta tak i. Jeg føler meg trygg her og stoler på enkelte personer her, så da er det trygt for meg. Anfallene er ikke farlige, så lenge jeg ikke faller å slår hodet eller noe, og jeg blir jo rett og slett holdt ned så jeg ikke skal bli skadet av anfallene. men det går bra, for det går over. Største utfordringen er kanskje at man aldri vet når de kommer, så jeg må være forsiktig og passe på at jeg er i god form før jeg går ut.

Det er mye som jobbes med for tida. deriblant at jeg nå spiser etter en kostliste som psykologen min har skrevet. Det er beintøft, men jeg mestrer det. Det at jeg synes det er vanskelig å spise handler mest om at jeg får så sterke vonde følelser etterpå, så får jeg reaksjoner på det igjen. så da er det jo naturlig å tenke at man vil unngå mat, ikke sant? men jeg vil komme meg ut av dette. Jeg er lei av å leve i bur. Og nå er jeg normalvektig, og har vært det i akkurat ett år. Det har jeg ikke vært på ti år, og det gir meg mye mer muligheter, selv om det er flere følelser å kjenne på. Men jeg vil lære meg å kjenne på følelsene mine. Det er en grunn til at de er der, og de skal være der. Det som spiller noen rolle her er hvordan jeg takler dem. Og jeg prøver så godt jeg kan, og mer enn det. Det er krig, jeg har nok en gang gått inn i krig. og denne gangen er det ekte. Jeg har mange støttespillere rundt meg, og det er jeg veldig takknemlig for, selv om det er slitsomt å ha fastvakt noen ganger.
I tillegg jobber jeg mye med skolearbeid for tida. i mellom slagene sitter jeg pal med en eller annen oppgave. og jeg liker det veldig godt. Jeg elsker å lære, og jeg suger til meg alt som en svamp. Så er det jo så mange å diskutere fag med her også, så det gjør jeg ofte. Lurer jeg på noe, er det jo bare å spørre de som jobber her. Jeg har bestemt meg for at jeg SKAL gjennomføre dette skoleåret. Det skal jeg få til.

Det er mye bra i livet mitt. Jeg har fantastiske venner, en stor sterk familie og mange personer her på DPSn som støtter meg og vil hjelpe meg videre, slik at Frida skal bli frisk. Det er målet. og det skal jeg klare. Det er det jeg kjemper for hver dag. Det har gått ti år nå, hvor min beste venn har vært sykdommen. Nå kjemper jeg mot den med nebb og klør. og selv om det er hardt, selv om det er helt jævlig og jeg ofte har lyst å gi opp, selv om den utmatter meg og lurer meg og manipulerer meg, så gir jeg ikke opp. For jeg har så lyst å ha et liv der det er jeg som er sjefen, der jeg bestemmer, der jeg kan gjøre alt jeg vil, akkurat som jeg vil og når jeg vil, der jeg rett og slett lever...
~Frida~