spiseforstyrrelsens stemme sier:

hvordan går det med mat og spiseforstyrrelsen for tida egentlig?
helt i bånn, helt kaos, helt fucked up, rett og slett...
Jeg sliter med å spise og beholde, og jeg sliter med enorme søtsug. Det som er litt vanskelig er at noen av de som jobber her er veldig strenge når det kommer til maten, mens andre tenker ikke over det og er "vant" med mitt forhold til mat.

Jeg står opp hver dag med en sterk vilje om å følge en spiseplan som jeg har nedskrevet og har skrevet under på, så følger jeg den helt til jeg kommer til middag eller kveldsmat. Etter det kommer følelsene og jeg føler jeg må regulere dem med overspising og oppkast, samtidig er anorektikeren i meg veldig streng. For noen uker siden var det ikke noe problem for meg å spise eks to knekkebrød med pålegg, men nå brøler stemmene i hodet bare ved et tygg, tre stemmer brøler og jeg blir desperat. Jeg blir fortalt at jeg er skitten, at jeg eser ut, at jeg er et forferdelig menneske som er utrolig svak som faktisk skittner meg til på den måten(ved å spise). Men de fleste gangene når jeg spiser er jeg overbevist om at jeg kommer til å klare å holde på det, og da er jeg sulten, så da ber jeg på mine knær om å få mat, og hvem kan nekte et menneske mat da? dette er vanskelig for de som jobber her altså... så er jeg ferdig, og helvetet begynner... det ender alltid med at jeg står å brekker meg til alt er borte...
Jeg prøver å fortelle de som jobber her at jeg ikke skal ha noe mer enn det som står på lista mi, men når jeg er desperat etter mat er det sykdommen som snakker, og den er veldig lur og overbevisende. selv jeg blir overbevist, og den klarer å overbevise personalet, gang på gang....
Men jeg tar på meg all skyld.. dette er min egen skyld. det er jeg som mister kontroll...

jeg hater at det er slik, for jeg prøver så hardt. men jeg må bare ærlig innrømme at det å komme hit til en lukket avdeling trigger frem spiseforstyrrelsen veldig... jeg har omtrent overspist og kastet opp hver dag siden jeg forlot DPSn. Alt av følelser kom egentlig ut av kontroll når jeg dro derfra. Jeg savner det trygge vante miljøet hvor jeg turde å eksponere meg for det meste, fordi jeg visste at jeg ville få hjelp og støtte, og var dermed trygg... Jeg savner å ha åpne dører. Jeg takler låste dører dårlig...

Jeg skulle ønske jeg klarte å regulere maten bedre. Jeg prøver så godt jeg kan, men det er så sterke krefter inni meg, og jeg blir helt forvirret og veldig redd av det hele, så det ender med at jeg bare løser det hele med en kort prosess... kaste opp maten, kaste opp følelsene, kaste opp angsten....

men hvordan føler jeg meg etterpå? etterpå er det også et helvete.. . da kommer skammen, skylden, den dårlige samvittigheten... fjernheten.. stemmene som sier at jeg forstatt er skitten fordi jeg i det hele tatt puttet mat inn gjennom munnen. stemmene som sier at jeg ikke er verd noen verdens ting. jeg er da et usselt svakt og dårlig menneske... ingen er glad i meg...


når jeg skriver dette høres det jo veldig ulogisk ut... hvorfor skal noe så naturlig som å spise mat få meg til å føle meg sånn...?

Jeg tror det har noe med at jeg som 11 åring løste problemene mine og følelsene mine med mat, og slanket bort smerten fra det jeg opplevde. nå etter ti år har kiloene kommet på kroppen min igjen, ergo, jeg er skitten, uren, ødelagt, stygg og ekkel... det er slik det føles å bo i kroppen min, så jeg skammer meg... hvorfor skammer jeg meg? det var ikke jeg som gjorde noe galt, men det forferdelige og dramatiske bor i min kropp og eksisterer i meg... det som skjedde ødela Frida og mitt selv... jeg ble fratatt kontroll over egen kropp, etterhvert lot jeg sykdommen fylle meg og styre meg, og det har den gjort i ti år nå...
Jeg står fortsatt over do å brekker meg etter at jeg har spist mat... hvorfor kan jeg ikke bare slutte? og hva skjer hvis jeg slutter? jeg har en følelse av at sårene inni meg kommer til å bli så store at jeg dør.. jeg tror jeg kommer til å dø av angsten... likevel om jeg har eksponert meg og vært gjennom helvetet med å stå imot mange ganger før, så forsvinner ikke redselen eller tanken om at jeg en dag kommer til å dø av angst og det følelseshelvetet som foregår inni meg...

Men så har det seg sånn, at jeg har lært at følelser og mat er to forskjellige ting. At ingen dør av følelser eller angst. Det er hvordan man løser angsten man kan dø av.. ergo, dette ligger i mine hender.. så lenge kroppen min bare puster og holder ut kommer jeg ikke til å dø..


hva er jeg redd for? Innerst inn er jeg redd for at jeg skal bli så skitten at ingen er glad i meg, at ingen kan gi meg en klem... Frida trenger klemmer hver dag... Frida trenger omsorg, og når jeg er skitten, tenker jeg "hvem hæler å gi et skittent svakt menneske som meg en klem eller holde meg i hånda?"

slik tenker jeg, og slik forteller stemmene meg at det er. Som sagt, sykdommen er overbevisende, og jeg tror på det den sier til meg...

Denne sykdommen er et helvete. man føler seg fanget. fanget i et evig destruktivt tankemønster som blir til destruktive handlingsmønster...

Det eneste jeg føler har hjulpet meg er trygghet og strenge rammer rundt meg ang. mat...
samtidig det å få mer og mer ansvar litt etter litt... Ansvaret og valgene må taes av meg, men man trenger veldig mye råd, hjelp, støtte og veileding for å få det til...
Jeg har det rundt meg, men det er veldig vanskelig å hjelpe meg når jeg har så sterke motsettende krefter som sier det motsatte av det jeg vil...

dette er vanskelig og forferdelig trist...
~Frida~