Ullevål(second opinion), nøkkelen og døra ut til livet...

i morgen er en spennende dag for meg folkens... For ca et halvt år siden søkte jeg om second opinion fra de fremste ekspertene på psykisk helse på Ullevål. i lang tid nå har jeg og psykologen min laget videoer av lange intervju hvor hun stiller meg spørsmål og jeg svarer så godt jeg kan utdypet.. spørsmålene skal få meg til å få frem personlighet og min historikk, mine holdninger, syn, verdier, min tankegang og mestringsstrategier. det er rett og slett en veldig dyp personlighetstest.
samtidig har vi filmet vanlige samtaler hvor vi snakker om veldig personlige vanskelige ting. Det er nok for å se hvordan jeg reagerer og hvordan jeg forholder meg til det som blir sagt. da spiller både kroppsspråk, språk, ord og handlinger en rolle. utrolig hva psykologer og leger eller andre som har lært seg å kjenne meg godt, kan se. jeg blir lest som en åpen bok enkelte ganger. 

i forrige uke fikk vi endelig svar fra ullevål-gjengen, og de har nå sett over alle videoene vi har mekket sammen, og i morgen kommer de hit til Levanger for å snakke med meg. Jeg er kjempespent, så heldigvis er psykologen min fra DPSn også med. dette møtet som skal finne sted i morgen er nok avgjørende for hvordan ting blir fremover. Kanskje blir det forandringer, kanskje ikke... kanskje er det vi jobber med på DPSn godt nok og skal få meg frisk, kanskje er det noe vi må forandre på. kanskje må jeg til en annen avdeling eller hjem.. jeg aner ikke hva de mener er riktig, men uansett så er de jo de fremste ekspertene i Norge på min type problematikk(personlighetsforstyrrelser og dissosiative lidelser og PNES-anfall)... De må jo ha sett dette før tenker jeg. 

Jeg føler meg veldig heldig. Jeg er veldig takknemlig for all hjelp jeg får og har fått.. alt jeg har vært gjennom har lært meg veldig mye.. både gode og vonde opplevelser har vært lærerrikt for meg... men jeg tenker at det er nå fremover jeg skal lære det viktigste. En sakte tilbakeføring til et nytt og ukjent liv. men en ting er sikkert. Hvis jeg tar de riktige valgene fremover nå, kommer jeg til å få et godt liv, og det er det jeg ønsker.. er ikke det noe vi alle ønsker?

Som sagt er jeg veldig heldig, som har det flotte apparatet jeg har rundt meg nå. Det er godt å endelig få riktig hjelp. Riktig hjelp for meg, Frida. Det viste seg at jeg hadde behov for litt ekstra oppfølging på enkelte områder, som kanskje ikke stemmer med den vanlig A4-behandlingen for min diagnose, men i noen situasjoner og noen steder i livet må man faktisk bare ta et vanskelig valg og kjøre på magefølelsen, fremfor fornuften. og i mitt tilfelle har faktisk det funket... sammen med behandlingsteamet mitt er vi for første gang på ti år i ferd med å fullføre Frida- Frisk- prosjektet, og det beste er at Frida er med på hele prosessen denne gangen.

Jeg synes det er litt upassende å skrive om alt jeg gjør om dagene og hva behandlingen min går ut på, det er noe jeg kommer til å skrive mer utfyllende om i boken min. Jeg kommer nok til å berette hele historien min i boken min, som jeg har kommet halveis på nå, men jeg kommer nok til å skrive mest om det som har funket for meg, og beskrive det veldig utdypende, slik at min historie kanskje kan hjelpe andre i samme situasjon. Det å bidra til å hjelpe noen ut av denne jævelskapen ville vært kjempeflott. Selv om jeg ikke kan gjøre annet enn å så små tankefrø inn i hodene på disse sårbare menneskene som har blitt syk eller er i ferd med å bli syk. disse små tankefrøene jeg sår, må få næring og vann i form av påfyll fra helsevesenet(psykisk og fysisk), familie, venner og mest seg selv. De må selv være med på å la disse friske tankene spire og gro seg store og sterke, slik at det til slutt er de tankene som styrer livet, og ikke sykdommen. klarer man det, har man vunnet. da er man nok et levende bevis på nok et mirakel som lever i frihet...

men så er det en ting... hvorfor er det så lett å vite fasiten, men likevel ikke etterstrebe den?  hva er det som gjør det så vanskelig å gi slipp? når du står med nøkkelen foran døra som nøkkelen passer i, hvorfor ihelsikke åpner du ikke døra da? hvorfor er det er så stort steg å løfte hånda og putte nøkkelen inn i låsen som skal sette deg fri? hvorfor nøler man? hvorfor stiger pulsen? hvorfor går man et steg tilbake?

- jeg tror det er slik hos de fleste, men vi har nok forskjellige historier hvorfor vi ikke åpner den døra.
Jeg vet ikke hvorfor det er slik til alle andre, jeg kan bare uttale meg fra mitt hode og min kropp.
Jeg tror jeg er redd for å mislykkes på den andre siden, fordi det er så ukjent og skummelt, og jeg har ingen verktøy i verktøykassa mi som jeg vet hvordan jeg skal bruke i den virkelige verdenen. Der må jeg danse gjennom dagene i full usikkerhet og tvil. Det skremmer meg. For hvis jeg mislykkes i noe, er det ikke mye som skal til før jeg er slått ned i mørket igjen. Perfeksjonisten mislyktes! Og hvis jeg først mislykkes, er jeg redd for at jeg aldri skal klare å tørre å prøve å åpne døra igjen. Derfor vil jeg være HELT sikker på at jeg er klar før jeg går ut døra. Derfor vil jeg føle meg sterk. Men uansett så er jo den beste løsningen å hoppe i det og ta små museskritt gang for gang. Man må kanskje prøve seg med å låse opp døren først, neste gang kan man ta et museskritt utenfor, og kjenne hvordan det går. Neste gang kan man kanskje vinke "hei her er jeg" til en person som tusler forbi i full fart mens du står der i døråpningen. da vil du kanskje få en liten anelse mestringsfølelse. neste gang er du kanskje litt ivrig og vil prøve alt på en gang, men da må kanskje støttespillerne dine holde deg fast i tøyler for å ha kontroll på deg, men først og fremst for at du ikke skal falle.
EKSPONERING er ordet! det å sakte utsette seg for noe man frykter. Det man frykter har gjort at du har gått inn i en egen boble for å beskytte deg selv. Ingen kan komme å dra deg ut av bobla. Og det er heller ikke mange andre som har lyst å oppholde seg i bobla di så veldig lenge. Ikke pga av deg, men på grunn av omgivelsene, reglene som regjerer, det syke, hele situasjonen. kanskje trigger det noe i dem som svekker dem, pluss at de vet at det er mye mer å hente på utsiden av bobla. ut i livet. De prøver nok å dra deg med ut, men de skjønner etterhvert at det kun er du som kan gå ut av den, og når du ikke vil, så slutter de etterhvert å prøve. De kan ikke stå å vente på at du blir klar. De må jo leve livet sitt de også.

KLAR   FERIG     GÅÅÅ!!!!

En annen grunn til at dørstokkmila er så lang til å vri om nøkkelen er at jeg er redd for å bli skuffet. Jeg har kjempet i 10 lange harde år nå, og forestillt meg alt mulig flott og idyllisk når jeg har blitt frisk. Livet skal være gulroten. livet skal være gevinsten. Hva hvis det ikke er verdt det? Hva vil det gjøre med meg? hvis en kald og dyster krig gjennom ti år vil være forgjeves... hvilken følelse vil jeg sitte igjen med da.. jeg kan tenke meg at det er som å bli stukket i hjertet. når du drømmer og drømmer og samtidig kjemper for å realisere dem, så blir du knust av hjertesorg når drømmen viser seg å være et mareritt. en drøm som skulle vært fyllt m farger blir til et svart/hvitt mreritt som aldri ender... det kan også hende at man rett og slett bare visner av hele situasjonen og opplevelsen, fordi man faktisk aldri får påfyll av det man trenger for å blomstre eller holde seg oppreist...
nå høres det ut som jeg har et veldig "det er grønnere på den andre siden"-tenkning her, og det kan kanskje hende, for jeg overdriver en smule nå.. men det er bare for å understreke hvordan det går ann å  tenke i mitt tilfelle, og kanskje mange andres også.
Ja, jeg tror nok at det er mange som er redde for å gå inn i den friske verdenen i frykt for å bli skuffet eller at de ikke skal lykkes... og det er synd. Jeg har dessverre vært en av dem, men jeg er i god gang med å møte min frykt litt etter litt, for jeg tror det er den beste og eneste måten man kan stikke hull i den jævla sykdomsbobla man har levd i, i mange hersens år, og komme seg på føttene og ta verden med storm. kanskje lykkes man litt og litt, eller kanskje lykkes man veldig mye, for å så faller litt igjen...
Men det som er viktig å huske på oppi alt dette, er at man er IKKE alene. man trenger ikke å vite fasitsvaret på hva som er riktig, og man trenger ikke å vite hva som er best. Man kan få råd og veiledning, men det er en selv som må gå veien, MED støtte ved siden av seg...
Vi har alle fått et liv, og vi er alle herre over vår egen kropp og eget hode, og selv om dette ikke gjelder alle mennesker, så gjelder det nok dere som sitter å leser dette. Man må ta valgene selv, de gode valgene som skal føre oss frem i livet og styrke oss som menneske.

DET   ER  REALITETEN!!!

kjipt, men sant!

Så hva velger man å gjøre da? velger man å stå foran døren og aldri møte frykten sin. Da er det faktisk frykten som hindrer deg i å leve ditt eget liv. For livet kan bli både mørkt og jævli og fuckings rævva... eller det kan bli et paradis hvor du får alt du vil ha, fordi du har kjempet for det, og har derfor fått det.. gratulerer! du er innehaveer av ditt eget fantastiske liv liksom... bruk det til det du vil! Det er jo slik det er da. Så møter man motgang innimellom, men det er da ikke motgangen du skal fokusere på. Du må jo fokusere på det som faktisk bygger deg opp. Jeg har jo snakket om alle disse skattene som finnes der ute, og det er faktisk sant. De er der ute, og de venter på oss. Men vi finner de riktige skattene som regel bare når vi trenger dem, og når vi ikke gjør det, føles det sikkert jævlig urettferdig, men da er det nok en grunn for det også. Da skulle du kanskje ikke finne akkurat den skatten der og da. kanskje skulle du lære noe av den hendelsen eller tilværelsen. For man går jo ikke ut av et "åsted" uten å ha lært noe eller fått med seg nyttig informasjon som man skal ta med seg videre på ekspidisjonen.
Vi har nok alle en misjon her i livet. noen mindre enn andre. kanskje noen blir født for å gifte seg med den fremtidige kongen i Norge om hundre år. mens beckham ble født for å bli fotballgud. Nils Arne Eggen er jeg nesten sikker på ble født med en godfot for å berge Gulllaget Rosenborg(heia heia forresten), Else kåss Furuseth ble født for å underholde Norge etter Greys Anatomy.... Mens alle vi andre da, som verken er på tv eller i Se og Hør har helt andre oppgaver i livet... Jeg tror fks det er en grunn til at jeg har overlevd alt jeg har overlevd og er der jeg er i dag. Jeg tror jeg måtte gå gjennom alt dette for at jeg skulle bli sterk nok til å redde meg selv(med hjelp), slik at jeg en dag kan være med på å hjelpe andre mennesker. kanskje gjennom boka mi, bloggen min, sangene mine, som ferdig utdannet kreftsykepleier eller rett og slett bare som Frida... Jeg håper det!


Det er en ting jeg har lært gjennom alle disse årene. Det er at det finnes over 5 milliarder mennesker på denne jorda, og absolutt alle er forskjellige. Men selv om vi alle er så forskjellige, så har vi alle lik verdi som menneske. Om du er konge eller president eller om du er slave i Kina eller kelner på Egon. I dagens samfunn virker det kanskje ikke slik. Status sier noe om hvem vi er, men ingenting om hvilken verdi vi har. Og dette er det mange som ikke klarer å få inn i topplokket. De tror de er bedre enn andre. Det verste av alt er at de viser det med hvordan de oppfører seg eller uttaler seg som person. "jeg er bedre enn deg" eller "pappan min er rikere enn pappan din". Det er greit når man er tre år, men fy faan, det er faktisk voksne mennesker som holder på slik hele livet. Hva sier det om dem sier jeg bare! Men så vet man jo at på tross hvor utilgivelig det de holder på med, handler om at de kanskje er usikre selv. Det er jo ofte slik mobbing foregår. Jeg tror ikke jeg skal begynne å skrive om mobbing nå i kveld, for da blir jeg sittende hele natten. Og det går ikke, for jeg har et viktig møte kl. 09.00 i morgen, ikke sant?
hehe, det var det jeg begynte dette innlegget med, og da passer det kanskje å avslutte med det også...
håper dere lærte noe i kveld, og at jeg hadde noe fornuftig å komme med...

wish me luck tomorrow!
i mellomtiden.....................

SJALLABAIS!

~Frida~