samtale med behandler..

Jeg lovet at jeg skulle skrive litt om samtalen med min behandler i går, så her kommer en liten smakebit.

Lenge har jeg skrevet dagbok om tanker, følelser og andre vonde ting. Dagboka mi kan ta imot alt. Den er som en havet, det blir aldri for mye for den. Den tar imot alle vonde tanker og følelser, og beholder dem der, slik at jeg senere kan lese og forstå. Uansett, jeg er glad i dagboka mi<3
Dagboka er også en fin måte å huske ulike situasjoner jeg har vært i. I samtalene med behandleren min har vi et opplegg, som går ut på at jeg leser fra dagboka mi. På den måten er det lettere å oppsummere, forstå og tolke alt som skjer gjennom uka. Dessuten får jeg vært helt ærlig, noe som er veldig viktig i behandlingen.
Jeg føler dette fungerer veldig bra. Det eneste som er vanskelig, er at behandleren min får høre om alle tanker og handlinger jeg har og gjør, og må noen gang gjøre valg som ikke er lett for meg.

I lang tid har det vært vanskelig for meg. Jeg har sliter veldig med tvangstanker, destruktive tanker, deperisjon, tanker om å skade meg selv og slike triste tanker. Det som er veldig "skummelt" akkurat nå, er at jeg har fått en slags tvangstanke om at hvis jeg får en tanke, må jeg gjøre det om til handling. Hvis jeg for eksempel tenker at ting er så vanskelig for meg at jeg må lage et stort kutt, så må jeg gjøre det. Å i det jeg gjøre det forsvinner liksom den friske personen i meg, og jeg har ingen kontroll på hva jeg gjør. Siden jeg har så mange destruktive tanker, er jeg redd for hva jeg kommer til å gjøre. Jeg kan jo ikke kontrollere noe. De ambivalente følelsene river og ødelegger meg. Jeg føler at jeg forsvinner.
Behandleren min ble bekymret og kom opp med to mulige løsninger. Den ene er å virklig trosse og unngå tvangstankene og prøve alt jeg har i å forhindre at sykdommen får styre. (det tror jeg blir vanskelig du)
Den andre løsningen er innleggelse på akuttposten igjen, for å få ting under kontroll, hvile, få kontroll over handlingene mine og kanskje begynne å jobbe med mat og følelser før jeg skal til Levanger.

Jeg satt der, jeg visste, jeg skjønte at dette kom til å skje! men jeg vet at jeg egentlig trenger det også. Jeg vet ikke om jeg klarer mer av dette, og jeg vil bli frisk. TELL ME HOW! vel, kanskje en liten innleggelse vil få skikk på trollene inni meg, og kanskje det gjør meg godt.
Uansett, så var jeg meget klar på at jeg ikke ville innlegges før jul. Jula er viktig for meg. Jeg bruker hele året på å glede meg til jul, så den må jeg få oppleve før jeg eventuelt blir satt på en instutisjon med plastikkjuletre og falsk julestemmning. Det jeg sa til behandleren min var at jeg skulle gjøre alt som sto i min makt for å overleve så godt jeg kan til jul, og i jula. Etter jul vet jeg at kjelleren venter på meg. Jeg føler det, Jeg vet det, Jeg skjønner det! Sånn er det bare. Skammen og all ukontrollerte situasjonene i jula vil føre til at anoreksitrollet vræler til og starter en megakrig. Slik er det alltid. Men i jula, skal jeg virkelig bare be sykdommen skygge banen, så får den heller banke meg etterpå. JEG SKAL FEIRE JUL!
det vi endte opp med, var at jeg skulle si fra hvis ting ble for ille, og at jeg sansynligvis må innlegges etter jula.

hva jeg tenker om det? Jeg vet ikke.Jeg har nok å tenke på akkurat nå. Jeg får ta det som det kommer, for jeg må konsentrere meg om en time og dag i gangen akkurat nå. Jeg har megamye skolearbeid som skal gjøres før jul, og jeg er utslitt.
Det er slitsomt å ha det slik. Jeg har så mange roller i livet mitt som jeg må være i, og jeg har forventninger til de ulike rollene + at andre har det. Jeg er også perfeksjonist, så det er jo en finfin blanding.

åh, jeg har VELDIG mye å gjøre akkurat nå, så jeg må bare koble helt ut hjernen, og inn med autopiloten og håpe på at den fanger opp noe fagstoff om KÅSERI til i morgen. heldigvis har jeg data jeg skal skrive på!
Skrivedag i Norsk, here I come!

vel, ha en fin Onsdagskveld:)

~Lea~