Angsstormen...

Ja, angststormen rammet meg i dag. Utrolig nok på møtet med skolen og bup x)


Masse ukjente bevegelser ulmet i meg. 
Mange rare og ubehagelige følelser ballet seg sammen. 
Fortsatt ukjente
De vokste seg store, større enn mitt indre kunne bære.
De gikk i spinn om hverandre og fylte hele meg, jeg forsvant. 
Ballen ville ut, men den fant ingen vei ut. 
Deler av ballen kom seg ut innimellom, og angrep de rundt meg. 
Men den vokste og roterte som en storm,
Stormen var ustyrlig. Jeg var borte, stormen stormet.
Jeg ville gråte, jeg ville hyle, jeg ville slå...
Men jeg var så liten. Jeg var redd for stormen. 
Jeg fikk ikke puste, Stormen holdt alle åndedrag ute. 
Stormen har aldri vært større, og den fortsatte.
Ingenting kunne svekke den. 
Plutselig sa det pang! Stygge ord kom ut, tanker kom ut, sykdom kom ut.
Mens jeg satt fanget i stormen. 


Følelser som lenge har vært skjult, følelser som egentlig skulle blitt sluppet fri, vonde følelser resulterte i et kraftig angstanfall i dag. Jeg har aldri følt meg så maktesløs, så full av kaos og vonde følelser. De har sikkert vært der lenge, og i dag smalt det virkelig.
Det som var litt spesielt var at stormen kom under møtet i dag. Jeg tror alle ble litt sjokkerte. Her var det mye som skulle ut altså.
Jeg tror årsaken til anfallet var en blanding av at jeg lenge har kjent disse ukjente følelsene murre og krible i meg, men har aldri skjønt og akseptert de. Samtidig ble jeg nærmest tilsnakket som om jeg var bare sykdom på møtet i dag. Bare fordi at jeg har gått ned i vekt, betyr det ikke at jeg ikke er der inne. Jeg var utrolig sint, hjelp. I tillegg er jeg veldig sårbar for tida, tåler liksom INGENTING, og nok søvn har jeg heller ikke fått på lenge. Så i dag, smalt det virkelig, og det var helt forferdelig. Jeg har ikke følt lignende storm siden jeg ble tvangsforet. Behandleren min bablet i vei om bekymringer, vekt, mat, vektoppgang, levanger, skole osv. Sykdommen ble til de grader utfordret, og jeg fikk straffen. Jeg gråt omtrent under hele møtet, og gjorde ikke annet enn å kjefte. Stormen var så uforståelig og ukjent. Det var følelser, og ALLE på en gang. Jeg taklet dem ikke. Jeg fikk en del beskjeder om at jeg måtte gå opp i vekt, måtte spise mer, måtte endre tankemønster også. ENDA MER PANG!
Angststormen pågikk i 3 timer. Under hele møtet, under hele handleturen, under hele bilturen hjem, men nå har den begynt å slippe taket litt. Jeg er bare utrolig forvirret og sliten nå. Alt er så uforståelig. Følelser, følelsesballer, storm. HJELP!

Men, vi kom omsider fram til en løsning i forhold til skolen. En løsning jeg tror jeg kan leve med.
Jeg skal ha vanlig undervisning fram til 15.januar, fordi da er første termin ferdig, og jeg har førsteterminkarakterene i boks. Mens jeg venter på plass på Levanger skal jeg være på skolen hver dag som vanlig, men uten vurdering. Så skal jeg begynne på 2.termin etter jul neste år.
Perfeksjonisten kjefter, men jeg gidder ikke å høre på. Jeg vet at dette var riktig valg.
Jeg har slitt utrolig mye og jobbet mye for å oppnå de karakterene jeg har, Og jeg er veldig fornøyd. Jeg har bare 5-ere og 6-ere (ikke for å skryte, men jeg føler de er fortjent).
Hvis jeg hadde valgt å fortsette på skolen med vanlig undervisning fram til jeg får plass på Levanger, ville jeg nok dødd av stress, perfeksjonisttanker og panikk. Det er fordi jeg har ikke sjangs til å "være tilstede" og følge med på skolen for tida. Det er alt for mye som foregår i hodet mitt, og jeg har nok med det.
I tillegg ville jeg ha blitt utslitt, enda mer utslitt.
Men siden vi fant en bra løsning, kjenner jeg at skuldrene mine er litt mer senket. Ingen forventninger, intet press, og det er opp til meg selv hvor mye jeg vil være på skolen og følge undervisningen.
Vi var alle enige om at jeg ikke kunne være hjemme hver dag, mens jeg venter på Levanger.
Det er ikke vanskelig å skjønne hvordan det hadde gått.

Til tross for den enorme stormen, føler jeg meg litt bedre nå. Godt at den endelig slapp taket litt. Når jeg tenker meg om, var det litt godt også, vertfall det å gråte. Jeg klarte selvfølgelig ikke å slippe alt helt løst, men jeg hadde tårer i øynene, og det er minst 3 år siden sist.

HOH, PUUUUUUUUUUUUST! 
nå er det helg!


~Lea Amalie~