Dette har vært en tung dag. jeg er så oppgitt og lei av situasjonen min. I dag sa jeg klart ifra til behandleren min at jeg ville hjem, at jeg ville hjem for å finne mer motivasjon. usikker som faan nølte jeg meg gjennom en samtale. utfallet ble noen tårer og en liten overbevisning om at jeg ikke måtte gi opp, fordi jeg er ikke gitt opp. jeg skal komme meg gjennom dette. jeg har tusen hender som vil hjelpe meg, jeg må bare fortsette i samme retning og holde ut. Jeg må begynne å tro på at jeg kan bli frisk. Jeg må tilgi meg selv alle disse årene med sykdom, og gi meg selv en ny sjanse. Jeg har alt som skal til for å bli frisk, og alt som skal til for å få et godt liv, nå må jeg bare kjempe for å få det. Jeg må gi slipp på kontroll og fortid, tilgi meg selv og begynne med blanke ark. Jeg er sjefen, jeg bestemmer, jeg velger.
det som er så enkelt, men samtidig så vanskelig, er at jeg må hele tiden velge livet- bit for bit. hver dag er en arbeidsdag, hvert måltid er en kamp, hver time er en kamp. jeg vinner noen, og taper noen, og jeg velger. Det er opp til meg. Det som er så bra, er at jeg hele veien kan ta imot hjelp til å vinne.
Dette er det vanskeligste jeg har vært med på i hele mitt liv, og det er ofte jeg bare vil gi opp. Men jeg kan ikke gi opp. Jeg har så mye å bli frisk for. jeg har så mye å velge livet for. jeg har så mye å kjempe for, og nå er alt lagt til rette for meg. veien er klar, jeg må bare tørre å stole på de rundt meg og gå i de anbefalingene og fotsporene jeg får beskjed om. først da vil jeg nå målene mine. først da vil jeg bli fri og frisk.
Det er så mye som er verdt å kjempe for. Jeg har et fantastisk liv der ute som venter på meg. livet mitt har ikke begynt enda. Det er det samme til meg som hos alle andre. Jeg bestemmer hvordan livet mitt skal bli. Vi velger selv.
Det som er så tungt for meg nå er at jeg ikke klarer å gi slipp på sykdommen. kontrollen på alt, den evige rusen, følelsene, "uvanene", tvangstankene, anoreksitankene. jeg må slippe dem, og ta imot nye friske tanker, vaner, normer, handlinger, mestringsstratergier og levevaner. Det er alt nytt og skummelt, og det syke er kjent og trygt. Jeg må lære alt på nytt igjen.
jeg må tillate meg selv, gi meg selv lov, gi meg selv en sjanse.
~Frida~
Frida Olivia ●●♡●● my truth er er personlig blogg om mitt liv, min kamp og min reise.
Du må pent velge hvert eneste måltid, hver eneste time, hvert eneste sekund. Tilslutt tåler ikke kroppen din mer, da er du død. Og jo, livet ditt har begynt, det har hvert i mange år, hver eneste dag kaster du bort tid ved å velge sykdom. Stå på, ingen som leser bloggen vil se deg i graven..
SvarSlettTakk for at du sa dette
Slett-Selvsagt kan du dra hjem,om de opphever tvangen,men da dør du.
SvarSlett-Du kommer ikke til å finne motivasjon hjemme,det har jo ikke vært sånn tidligere.Du blir bare sykere av det.
-Hva hjelper det å ha tusen hender som vil hjelpe deg,når du ikke tillater deg/får til/tør å ta tak i dem?
-Jo lengre tiden går,slik som situasjonen er nå,er du nærmere døden.
-Det er du som må gjøre jobben.Personalet/andre er der for å støtte og hjelpe deg.
-Vil du tilbake til akuttpost(intensiv)for å tvangsfores,legges i belter mm.?
-Vil du leve eller vil du dø?
-For å kunne få det livet du ønsker deg,må det varige endringer til.
Prøv å bare gjør det du skal,og ikke tenk så mye.Vet det er kjempevanskelig,for da føler du at du mister kontrollen.Og da kommer den forferdelige angsten.I realiteten mister du ikke kontrollen,og selv hvor jævlig angsten er,dreper den deg ikke(selv om det føles sånn)
Følelsene dine lurer deg trill rundt.Det er du må ta tak i alle de hendene som vil hjelpe deg.
Jobb med å prøve å stole på at personalet vet hva som er best for deg.For pr.i dag vet de det.De vil bare hjelpe,slik som alle andre vil.Det er ingen som vil deg vondt,bortsett fra deg selv/syke tanker.
Sett deg kortsiktige mål,som er oppnåelige.Det store målet er å bli frisk,men da må du mestre de små målene først.Som å spise det du skal,ikke kaste opp,ikke flykte,ikke trene.Den første,eneste og viktigste jobben din nå,er å få i deg næring.Ikke bare for å holde deg fysisk i live,men som gjør at du går opp i vekt og kan kjenne litt på at ting kan oppleves bra.
Det må du gjøre NÅ,for tiden din er iferd med å renne ut.....:(
Vet at du kan klare dette,og det jeg har skrevet er ikke vondt ment.Blir bare så bekymret og trist over hele situasjonen.
Til helvete med sykdommen!!!!
Klem og LOL<3
Herre Gud Frida. Vil du virkelig DØ? For det er det du gjør hvis du ikke jobber MED istedet for MOT nå....Det finnes ingen unnskyldinger igjen du kan bruke. Rusen ved å ikke spise? Billig argument. Lettvint løsning. Det er ingen andre enn du som kan sette inn kreftene på å bli frisk. Alle vil det beste for deg. Og samme hva vi skriver så nytter det visst ikke. Er det bare oppmerksomhet på bloggen du vil ha?
SvarSlettLivet ditt begynte den dagen du ble født...
SvarSlettDu, Frida.. Flott jente! Virker ikke helt som du alltid forstår at du har fått en alvorlig sykdom, som mange desverre dør av... Virker ikke helt som du forstår at du må gi opp den rusen oppkast, trening og selvskading gir deg. For å vri den psykiske sykdommen din over til det fysiske, kan man si at du fikk en kreftdoagnose for 7 år siden. Du har vært nødt til å ha mange innleggelser på sykehus, fordi du har trengt cellegiftbehandling. Hvis du kjenner noen som har vært gjennom dette, kan du forestille deg det helvette av bivirkninger behandlingen medfører. I ditt tilfelle er maten din cellegift for å bli frisk. Som ved cellegift forekommer det bivirkninger også ved din medisin. Disse i form av et tankehelvette, dystre og destruktive tanker. Men, du vet, for å bli kurert fullfører man kuren og står i all dritten mens det pågår. Så går det gradvis bedre og bedre! Du må innse at du er den eneste personen som kan bestemme om du vil fullføre cellegifta eller ikke. Jeg heier på deg! Håper du ser lyset snart :-)
SvarSlettKjære Frida :)
SvarSlettJa du Må gi deg selv en sjangse, for du har sjangsen enda :) !!!
Du må ikke gi opp for alt i verden, DU KAN KLARE, DU VIL KLARE, DU ER STERK!
Enda sterkere blir du kanskje om du tillater å gi deg selv en sjangse til å gripe noen av hendene som vil deg vel, som vil hjelpe deg.. :)
Jeg heier så på deg, og måtte sykdommen og tankene som stadig spiller deg urettferdige puss dra dit pepper'n gror..
Stå på Frida- Livet er der, venter på deg ;)
Hilsen ifra sandra :)