tenketanker

jeg glemmer livet. holder jeg på å gi opp? holder jeg virkelig på å gir opp nå? Det føles slik. jeg har ikke følt det slik før. Hallo, jeg tar nesten til takke med å flytte inn i en omsorgsbolig istede for å fortsette behandlingen her. Men stol på meg, det kommer ikke til å skje.
jeg har sagt til behandlerne at de aldri må la meg gi opp, uansett hvilke gale ideer og påfunn jeg måtte komme med i løpet av behandlingen. jeg vet da hva målet mitt er. innerst inn i hjertet vil jeg da realisere alle drømmene jeg i årevis har lengtet etter. Jeg må begynne å tro på at det er mulig også for meg å bli frisk og nå de drømmene. Problemet er at det er så vanskelig å tro på det, fordi det i årevis har vært utenkelig å oppnå det, utenkelig å tro på det, utenkelig å bli frisk. Det er først nå jeg har begynt å jobbe som jeg skal for å oppnå det, og det er som beskrevet i en kommentar på forrige innlegg, at jeg er som en kreftpasient som må få cellegift. behandlingen er tøff og medisinen har bivirkninger som gjør vondt. maten er medisinen min. behandlingen gjør at man vil gi opp, men man må gjennom hele behandlingen for å bli frisk.

Jeg er så sliten og lei at jeg har latt sykdommen herje litt med meg i de siste dagene. Jeg orker liksom ikke å stå imot. Men det er jo da jeg bare havner i vonde sirkler og blir enda mer sliten. Jeg har et fantastisk støtteapparat og behandlingsopplegg rundt meg nå, det er nå det gjelder, uansett hvor vondt det gjør må jeg bare fortsette. Det er tøft og det gjør vondt, ja, men jeg kan ikke gi opp. jeg kan ikke la sykdommen svartmale alt håp og fremtid for meg og la den vinne. Jeg kan faktisk få akkurat det livet jeg vil ha, jeg må bare kjempe for det og tro på meg selv.

Jeg har kommet lengre. Det har jeg. Jeg har lært meg at mat ikke er farlig å ha i magen, og eksponert meg på de fleste tvangstankene jeg har rundt mat og trening, det som mangler er vektoppgang og den virkelige jobben når jeg er normalvektig. Alt det ligger foran meg nå. Veien er lagt, og da kan jeg jammen meg ikke la meg felle på startstreken. Da ville alle disse årene vært forgjeves. gir jeg mitt liv til spiseforstyrrelsen, kan jeg like gjerne dø. Det er jo uansett det som vil skje etterhvert. NEI, jeg må ta medisinen min nå, holde ut, stå løpet ut, kjempe hver dag, gå veien, hva som helst, bare jeg går veien. sykdommen vil ha meg til å gi opp nå, alt gjør vondt. jeg har tanker jeg ikke vil ha. Det er ikke mine tanker. hvor ble det av kampviljen? styrken? Frida- kraften? drømmene? De er der inne et sted. hvor ble det av iveren etter å leve? jeg må finne den igjen. Jeg har liksom glemt livet, glemt hvorfor jeg gjør dette, glemt målet. Jeg trenger bare å finne det igjen. Da har jeg styrken min.

Jeg skjønner kommentarene jeg får tilbake, og jeg setter pris på at dere er ærlige, og jeg skal ikke skuffe dere, jeg skal ikke skuffe heiagjengen min, og mest av alt meg selv.

ikke mist troen på meg,dere. Jeg trenger dere. Fra nå av skal jeg prøve å komme med daglige oppdateringer igjen og dele kampen min med dere.
~Frida~