Musikk gjør meg levende

Jeg tenkte jeg skulle prøve å formulere et innlegg om hva musikk betyr for meg, fordi musikk er en av de tingene som betyr mye for meg og er positivt.


Jeg elsker musikk. Når jeg hører på musikk knyttes hver tone og rytme til noe i meg, som gjør at jeg føler meg "levende". Musikken når følelsene mine, og jeg når følelsene i tonene. Hvilke følelser jeg vil gjøre mer levende i meg, velger jeg ut i fra hvilken type musikk jeg vil høre.
Hvis jeg er trist, blir den følelsen mer forankret i meg hvis jeg hører på musikk som er trist.
Hvis jeg er litt glad, blir gleden mer levende når jeg hører på glad musikk. osv
Musikken hjelper meg å føle, når jeg vil føle.
Den hjelper meg også å føle annerledes, når jeg ønsker det.
Hvis jeg er skikkelig stresset, er det å lytte til rolige,vakre, oversiktlige og kontrollerte toner noe som skaper en magisk ro inni meg.

Musikk betyr mye for meg. Den er liksom en slags mellomstasjon mellom meg og følelsene mine, som gjør at følelsene styrkes og blir mer ekte.
I det siste har jeg glemt musikkens magiske virkning for meg. Spiseforstyrrelsen har tatt alle følelsene mine, og gjemt musikken i et mørkt rom. Spiseforstyrrelsen vil ikke at jeg skal føle, den vil ikke at jeg skal være levende. Heldigvis er musikk noe som finnes overalt, og når jeg hører toner og vakre ord i vakker betydningsfull musikk, blir jeg fort minnet på den magiske effekten igjen.

Jeg har et ganske spesielt og nært forhold til musikk, og det er nok grunnen til at jeg selv faktisk elsker å formidle musikk gjennom sang også. Mens jeg har vært syk, har jeg egentlig aldri hatt noe problem med å synge. Uansett om spiseforstyrrelsen har fanget mine følelser, har den ikke fanget følelsene som ligger i musikken. Når jeg står foran folk og formidler følelsene i sangene, føler jeg meg levende.
Jeg har ikke synget på lenge nå, og jeg savner det. Akkurat nå er det sånn at spiseforstyrrelsen har gitt meg så mange andre plager, at jeg ikke føler meg sterk nok til å synge. Det plager meg, for jeg vet jo hvor mye jeg elsker det.
Heldigvis har jeg en kjæreste som har samme forhold til musikk som meg, og han passer på å minne meg på verdiene mine ofte. Han tar gjerne frem gitaren, og synger for meg, slik at jeg føler meg levende.
Vi pleide å være levende sammen. Sene sommernetter i solnedganger og idyll, og vi spilte toner og sang vakre ord slik at vi følte oss levende, slik at stemningen ble levende, og alt rundt oss og i oss ble borte.

Jeg savner det, derfor skal jeg virkelig prøve å synge snart. Kanskje det får meg til å føle meg mer levende nå? For det trenger jeg virkelig :P


Hvordan er ditt forhold til musikk?

~Lea Amalie~