STEMPLET!

Jeg er stemplet, Igjen!

”Veid og funnet lett”, var det et uttrykk som jeg kom borti en gang. Den gang var det helt greit å ha den statusen. Den lille jenta som var syk, den lille jenta som var uskyldig, den lille jenta som var lita og svak og som det var synd på. Stakkars lille jente. Masse oppmerksomhet, Som jeg takket og bukket så mye for. Endelig, Endelig ble jeg sett. Uansett hvor tynn og lita jeg var, ble jeg sett. Jeg var stemplet som ”den syke lille stakkars jenta”. 

I dag er ting litt annerledes. Jeg vil ikke være den jenta. Jeg vil ikke være ”den syke lille stakkars jenta”, men nå har jeg plutselig blitt det igjen. Alle behandler meg som om jeg bare er sykdom. HALLO, JEG TRENGER AT DERE SNAKKER TIL MEG! Ikke om sykdommen min.  Jeg vet veldig godt at fettprosenten min ikke er så høy, jeg vet godt at føttene mine minner om fyrstikker, jeg vet godt at jeg er tynn nå. Men jeg er fortsatt meg. Jeg vil ikke bli stemplet som sykdom.

Det er akkurat som det står ”ANOREKTIKER, VÆR SNILL OG VARSOM” i panna mi, og jeg vil ikke at venner og familie skal lese det hver gang de ser meg. Jeg vil at de skal se MEG, snakke med MEG, være akkurat som de pleide når jeg var litt mer normalvektig. Jeg liker det ikke, jeg har lyst å pakke inn hele meg i alt jeg finner av klær, slik at jeg ser normal ut.

Det handler ikke om tynnhet hos meg nå. Det handler ikke om vekt, oppmerksomhet og kilo. Vektnedgangen skylles spisemønsteret mitt, som jeg akkurat nå finner en slags fred og ro inni meg med. Jeg har hatt en krig inni meg i mange år nå, og endelig har jeg funnet et sted og en tilstand som gjør at anorektikeren og bulimimikeren ikke skriker og roper dagen lang. Handlingene mine er deres, men jeg har fred i hodet mitt, så lenge jeg følger dem. Og det er den følelsen jeg søker, og har søkt etter lenge nå. Det er ikke friskt, det er bare spiseforstyrrelsen som styrer, men akkurat nå trenger jeg den følelsen for å roe meg litt, slappe av litt. Jeg er så sliten.

Dette høres kanskje helt borti natta ut, men det er faktisk slik det føles akkurat nå, og jeg vet det gjør meg sykere, men jeg vil bli frisk, og jeg skal i behandling snart. Når jeg kommer så langt som den dagen jeg skal bli innlagt på Levanger, skal jeg gjøre alt. ALT for å bli frisk. Men akkurat nå orker jeg ikke å kjempe imot. Spiseforstyrrelsen er så mye større enn meg akkurat nå, og jeg orker ikke å bruke den lille energien jeg har igjen på å trosse, kjempe og krige. Det skal jeg gjøre snart likevel. 

Så greit, jeg ser kanskje ut som ”Den syke, lille og svake jenta” igjen nå, Men jeg vil ikke være det. Jeg vil at folk skal behandle meg som Lea. Den Lea som ble behandlet på lik linje som andre folk.

I to år levde jeg i en bulimisk hverdag, men jeg hadde også en vanlig hverdag. Jeg hengte vonde følelser på bulimien, og hadde en stort sett vanlig hverdag sett bort i fra det. Jeg klarte å skape meg en identitet, der sykdom ikke var i fokus. Jeg var Lea, og alle behandlet meg som Lea. Så hvorfor kan de ikke gjøre det nå også? Selv om kroppen min har forandret seg, er jeg ikke mindre den personen jeg var før. Jeg trenger bekreftelser på den personen, og hvis hvordan jeg ser ut tar alt fokus, vil da den identiteten jeg brukte så mye energi på å oppbygge, forsvinne?

Jeg vil ikke ha det røde og store stemplet i panna. 

Jeg vil bli sett som LEA!

I’M HERE! 

Noen som føler det samme?
~Lea Amalie~