Halleluja... jeg er så sliten... Føler jeg begynner alle innlegg med disse ordene for tiden. Men det er faktisk slik realiteten i Fridas kropp og sjel er. Dødssliten.
Klarer liksom aldri å finne ro i kroppen eller hodet. Det er konstant et eller annet som surkler og går, og gjør følelsene og tankene mine K.A.O.T.I.S.K.E (!) Jeg dras i to retninger hele tiden. Jeg kjemper for livet MOT et monster som har styrt meg og livet mitt siden jeg var 11 år gammel. Men det monsteret bor i meg, i hodet mitt, i tankene mine, i handlingene mine, i alt. Derfor dras jeg ut av fokuset mitt ganske ofte, og gjør bare anorektiske handlinger. Når man først har begynt å rulle ballen, ruller den fort og baller på seg mens den ruller. Så må jeg stoppe opp og tenke over hva i HELVETE jeg driver med, som gjør alt det motsatte av det jeg skal gjøre for å få stoppet dette monsteret. I slike stunder er jeg monsteret. Og når jeg oppdager det, blir jeg motløs.
Hvordan skal jeg noen gang bli frisk? hvordan skal jeg noen gang bli Frida? Vil jeg få leve drømmen min? Vil jeg gi opp? Hva skal jeg gjøre? slike spørsmål dukker opp i hodet mitt. Jeg er rett og slett utrolig forvirra til tider.
Når ballen har begynt å rulle, er det vanskeligere å holde fokus på at jeg går på veien til frisk, fordi det er så forferdelig vanskelig å godta og faktisk akseptere at ting går opp og ned, og i tillegg all grublingen om at det er på tide å legge kortene på bordet. Angsten min inneholder så mye mer enn hva som har blitt sagt ut av min munn.
Sannheten er ikke fullstendig fortalt. Jeg vil, men anoreksiballen ruller.
Jeg vil så innmarri bare si til hjelperne hva som foregår i hodet mitt, og at jeg er sterkt preget av anoreksien. Mye mer enn de tror. Og det er så slitsomt.
Løgner, lureri, tull, ball, rot. fack!
Jeg vil fortelle om så mye om hvordan jeg egentlig har det, men anoreksien lar meg ikke...
Grunnen til at jeg er sliten er ikke uventet. ALT sykdomspreget jeg må gjøre i løpet av en dag, alle lurerierne og løgnene og maskene i løpet av en dag, alle tankene og reddselen.... Det slipper ikke ut.
Jeg vil, Men nå er sykdommen sterk. Og jeg klarer ikke å godta det, så jeg spiller flink jente og "fullfører" hele kostlisten, og vekta går opp. '
NEI! det gjør jeg ikke, og vekta går ikke opp. Den raser NED!
Hvis jeg skal beskrive hvordan ting står til med kroppen nå, er det relativt dårlig.
Det gjør meg livredd. Jeg veier mye mindre enn de tror, jeg spiser mye mindre enn de tror, jeg har tanker jeg ikke har delt, jeg har tvangsritualer, jeg føler meg fortapt.
Så nå sitter jeg her da. Det er i underkant av en uke til jeg skal starte min livs største kamp på Levanger, En bmi som nærmer seg 12, og lurer på hva jeg skal gjøre. Er jeg fortapt? skal jeg fortelle om mine hemmeligheter? skal jeg legge kortene på bordet? skal Jeg gi opp? skal jeg TA IMOT HJELP?
Ja, Hvis jeg vil bli frisk, så må jeg det...
JEG VIL BARE BLI FRISK! JÆVLA DRITTSYKDOM!
~Frida~
Frida Olivia ●●♡●● my truth er er personlig blogg om mitt liv, min kamp og min reise.
Du sitter med svaret selv Frida. Bare du har nøkkelen. Du skriver ditt største ønske i siste setning: "Jeg vil bli frisk" Jeg vil bli frisk sier du, og samme hvor vondt det er å gi opp all kontroll, så skal jeg love deg en ting. Nå som jeg har begynt å kjempe med, og ikke imot, så føles kampen mye mer meningsfull ut. Fordi den er min. Fordi det er jeg som vil bli frisk. Fordi det er jeg som går inn for å gjøre dette. Jeg føler meg ikke så presset opp i et hjørne, for nå gjør jeg dette selv.
SvarSlettSamtidig så har ikke jeg kommet så langt at jeg kan love deg at tankene blir bedre. Du får mer fornuft, du vil få mer av deg selv igjen, det er jeg sikker på, og det blir lettere å følge fornuften, men likevel - smerten er og blir stor. Men likevel holder jeg fast på at det blir verdt det til slutt. For tross alt - og leve i anoreksiens klør er ingen drømmesituasjon i det hele tatt, det vet du jo selv.
Kjære deg, KJEMP FOR HARDE LIVET, legg alle kort på bordet, vær ÆRLIG, først da kan du få den hjelpen du trenger, og først da kan du kjempe sammen med dine allierte for fullt, og bli fri fra det helvetet du føler deg så fanget i. For fri kan du bli, men da må du først våge. Jeg har tro på deg. Tenk på din kjære. Familie. Venner. Settt en annen person i din egen. Hva ville du at de skulle gjort? Nettopp. STÅ PÅ STERKE! <3
Æ tænke at hvis du lægg kortan på bordet og sir fra så gir du anoreksien et skikkelig kick in the face! Det e jo verdt et forsøk? (Selv om det virke umulig, for det forstår æ og)
SvarSlettjeg griner, helt seriøst. mye fordi jeg hadde det nøyaktig (mer eller mindre) på samme måte under innleggelsen. spiste mindre enn de trodde, trente mye mer, vekta gikk aldri opp slik som de trodde osvosv.. det river i meg å vite at du er igjennom det samme, og noe av det verste må være at man ikke klarer å si noe uansett hvor hardt man prøver. til meg var det iallefall sånn at for hver gang jeg prøvde å overbevise meg selv til at "nå må jeg si noe", så ble det alltid "nei men da blir det sånn og sånn, vi utsetter". det blir på en måte en hindring for seg selv, så det beste er å fortelle det, legge kortene på bordet, og faktisk lage snuprosess NÅ, ikke senere. du vet selv at en bmi på snart 12 er ALT for lite, tenk på skadene? tenk på senvirkninger? du er klar over det, og jeg sier ikke at du vil dette, langt ifra, men du har mulighet til å snu, velg det rette for DEG, ikke anoreksien..
SvarSlettheier på deg, Frida! <3
lengesiden har hørt noe på bloggen din nå...går det bra??
SvarSlett