Dagen i dag startet med en uventet veiing og blodtrykksmåling. Dvs at jeg ikke hadde noen mulighet til å jukse på noen vektoppgang. Men det trengtes ikke, fordi jeg hadde nemlig gått opp litt i vekt.
Den første følelsen(e) som kom var panikk, frustrasjon, anorektisk-manglende-kontroll-følelse og sinne. Hvordan er det mulig? grunnen til at vekta viste såppas mye i dag har nok mye å gjøre med at jeg har tilbringt to dager på sykehuset med intravinøst behandling pga veldig forstyrret elektrolytter og blodprosent. Mye væske med andre ord. Jeg har ikke gjort annet enn å tisset i dag for å si det sånn. Vekta var ureel, men ikke fordi jeg hadde jukset. Blostrykket mitt og pulsen er ikke å skryte av. hjertet mitt har det ikke bra for tiden.
Siden jeg sliter med tvangstanker om å kaste opp, er kaliumen og natriumen ganske lav. Det er visst ikke bra for hjertet mitt. Men hjertet slår enda det... heldigvis.
Jeg hadde også en interessang samtale med legen min i dag. Han kom inn under oppfølgingstiden og spurte om jeg ville bli med ut på spasertur. WHOT? JEG? ut å gå? Gjerne!
Spaserturen var fyllt med en del ærlige utalelser fra legen sin side om min situasjon.
Det at jeg motarbeider friskprosessen og lurer og jukser gjør at kroppen min, spesielt hjertet blir svakere.
Han informerte meg om konsekvensene av det jeg gjør, og spurte meg direkte om jeg egentlig ville dø. Jeg fikk beskjed om at det var det som kunne skje hvis jeg ikke klarer å slutte å kaste opp. De vil selvfølgelig ta daglige blodprøver for å følge med kaliumen og natriumen for å passe på, men de kan ikke hindre meg i å kaste opp. Han spurte meg om jeg virkelig ville utsette meg selv for så stor fare at hjertet faktisk kan stoppe.
Om jeg vil fortsette dag inn og dag ut å ta den risikoen om å dø fra mine kjære, miste livet, dø...
Jeg vil jo ikke det. Jeg vil bli frisk. Men forvirret og redd ble jeg etter denne samtalen.
Jeg vet liksom ikke helt hva jeg skal gjøre eller hvordan jeg skal klare å slutte å kaste opp og trene.
Kroppen kommer til et punkt der den sier stopp. Jeg må trosse før det.
Jeg har brukt dagen på å tenke litt på hvordan jeg skal klare å komme meg over kneika med å beholde maten og ikke minst magesyren. Jeg har vertfall klart å trent relativt mye mindre i dag.
Jeg har prøvd å tenkt tanken på å akseptere å gå opp i vekt. jeg har prøvd å finne en løsning.
Det jeg har kommet fram til er at jeg har skrevet en slags kostliste over mat jeg kan klare å holde på i løpet av en dag. Dvs en kostliste med vanlig mat. Ikke sondemat. Det er ikke mye, men jeg har tenkt å prøve å legge frem forslaget på mandag. En kostliste på litt mindre kalorier enn det jeg får i sondemat, slik at jeg kan klare å beholde maten, pluss at jeg kan bevise for meg selv og behandlerne at jeg kan klare å gå opp i vekt med den mengden mat. Jeg skal ikke trene eller kaste opp det. Jeg skal be om en uke med den kostlisten.
En uke til å bevise at jeg kan klare å gå opp i vekt med den mengden mat. Hvis jeg ikke går opp i vekt, har jeg bevist for meg selv at jeg trenger mer mat for å gå opp i vekt + at jeg har begynt å spise + at jeg skjønner at jeg trenger maten. Det er en løsning som jeg tror kan hjelpe meg til å komme over kneika.
Det eneste problemet er at behandlerne her er så "firkantede" og strenge på at jeg skal ha så så mange kalorier og at et bestemt opplegg skal følges osv, så jeg er ikke så sikker på at jeg får igjennom forslaget mitt. Jeg får vente å se. Noe må gjøres. Jeg trenger å kjenne at ting går litt fremover nå.
Jeg vil bli frisk. Jeg klarer ikke mer av denne konstante "kommer-ikke-videre-følelsen".
JEG håper....
~Frida~
Frida Olivia ●●♡●● my truth er er personlig blogg om mitt liv, min kamp og min reise.
Kjære deg, jeg blir så redd på dine vegne og helsa di. Både av det fysiske og psykiske.
SvarSlettKjenner igjen følelsen av at alle er ''så firkantede'', men likevel skjønner jeg at de er slik. Ikke glem at de bare prøver så godt de kan å holde deg i live, og ikke la seg lure av sykdommen din..
Men at de ikke kan hindre deg i å kaste opp? Den synes jeg er drøy. Når det er såpass stor fare for livet ditt, så bør de da for svarte klare å passe litt bedre på, og ikke overlate deg til deg selv og egne vonde tvangstanker! Det skal faktisk mye ''friskhet'' til for å gjennomføre en slik endring som du beskriver her, og for å være helt ærlig tror jeg nok enda du er for syk til å klare det heeelt på egenhånd.
(Ikke for å være kjip altså, for det er tydelig at viljen din er der! ♥ Mener bare å si at monstre er uendelig vanskelige og ekle å skulle overvinne på egenhånd.)
Tenker mye på deg, og er skikkelig redd for deg nå. Håper du aldri slipper på håpet om en god fremtid - jeg for min del tror i alle fall ikke den ligger så altfor langt fra deg i tid. Først må du bare bli kvitt denne livskvalitetsødeleggende dustesykdommen!
Klem.
Æ syns du e kjempeflink som prøve å tenk ut sånne fine plana, og æ håpe du bli enig med behandleran dine <3 Lykke te på mandag! Håpe dokk finn ut nå smart for veien videre. E glad i dæ <3
SvarSlettKjære lille deg. Får så utrolig vondt av deg når jeg leser dette, for jeg har selv vært der du er, og hadde utrolig problemer med å la være å kaste opp maten. Jeg synes det er veldig rart at de overlater dette ansvaret til deg. Først og fremst er det problematisk fordi de har ansvaret for at du holder deg i live, det er ikke ditt ansvar på dette tidspunktet, for du er for syk til å ta ansvar for deg selv. Alle gangene jeg har vært på et så dårlig stadie, har andre tatt over kontrollen. Dette har innebært 24 timers overvåkning, der jeg ikke har fått gå på do uten oppsyn. Selv om det var helt forferdelig, var det jo nødvendig. Synes du burde ta dette opp med ansvarlig lege, for at du skal ha dette ansvaret på deg nå, er rett og slett utrolig bak mål. ellers vil jeg si at jeg synes du er utrolig tapper, og jeg følger med deg i kampen. Det er en tung og vanskelig periode du har foran deg, men jeg vil fortelle deg at det er mulig å bli fri. Det innebærer knallhard jobbing, men du har viljen og motet som trengs til å klare dette. Du trenger bare mer hjelp og kontroll for å vinne over tvangstankene.
SvarSlettStore klemmer fra en fast leser
Enig med de over her: de KAN og SKAL hindre deg i å kaste opp, de må bare sette inn flere ressurser for å klare det.
SvarSlettTenker på deg og ønsker deg alt vel!
Linda
ble helt satt ut jeg nå..har jo fått med meg at du får sonde mat og trodde dermed du gradvis ble bedre..men du spyr det opp???du har fått beskjed at du dør...åså spyr du..da vill du ikke bli frisk,er jo nødt til og gjøre en viss innsats!tenk på din mor,hvor vont hun må ha det.du kan lett gå opp 30 kg uten og være i nærheten av feit.oisann kjente jeg ble litt for irritert..skjønner det bare ikke er vel det ,tenker kan du ikke bare ete da for faen å la være og spy...du må jo det ellers er det kirkegården nexst!
SvarSlettAnonym- Det sier seg vel selv at det absolutt ikke er i nærheten av å være så lett, da hadde ikke situasjonen vært slik den er. Dessuten hadde du visst hvor hardt hun kjemper om du leste bloggen ordentlig. Vær litt forsiktig når du skal kommentere.
SvarSlettLitt skummelt med slike uttalelser Anonym. Jenta vil jo bli frisk, og hun er ærlig på hva hun gjør. Når man er så lav i vekt så klarer man ikke tenke klart heller. Anoreksien er vannvittig sterk! Snakker av erfaring.. Vi er alle redd for henne. Men vet også veldig godt hvor forferdelig hardt det er å skal gå igjennom denne prosessen. Husk det er ikke Frida som gjør dette med og kaste opp o.l. Det er anoreksien som gjør det mot henne.
SvarSlett- Fortsett å kjempe for friheten Frida! <3
Tenker mye på deg <3 Klem Line
litt feil og si det er anoreksien og ikke frida...frida er anoreksien...det er et valg frida har tatt for mange år siden.mange med anoreksi sier jo de vill heller dø en og legge på seg,for vil de legge på seg så gjør de det...men selfølgelig vil hu bli frisk,stakars jente hun har det nok grusomt..vill du virkelig bli frisk(legge på seg)100 prosent..så klarer du det frida:)
SvarSlett