min situasjon

Først vil jeg bare takke for så mange gode tilbakemeldinger. De blir satt stor pris på og betyr mye for meg. Bekreftelser og forståelse er hva jeg trenger nå. Og gode ord så klart! dere er fantastiske <3

Jeg tenkte jeg skulle skrive et lite innlegg om hvordan det egentlig er med meg for tiden. Mange lurer på hvor jeg er, hvordan ting går, hvorfor jeg har sonde, hvorfor jeg ikke er på Levanger etc.
Vel, for å gjøre en lang historie kort. I høst da jeg søkte meg inn på RKFS Levanger var jeg allerede godt på vei nedover. Anoreksien var sterk, og jeg ble svakere. Motivasjonen for å bli frisk var som dere vet FULLSTENDIG. Jeg var klar for kamp! Siden ventetiden var veldig lang, ble jeg ikke akkurat sterkere. Anoreksien hadde et sterkt grep igjen. Til slutt var vekten så lav, at jeg ble innlagt på bup for å få hjelp til å stabilisere vekt, søvn, angst osv igjen, og for å få et bedre og friskere grunnlag når jeg skulle til Levanger.
Jeg slet veldig mye med angst og uro, noe som førte til en del uheldige handlinger. Kroppen min var veldig syk, og enda hvor mye jeg ville bli frisk, var det  anoreksien som dominerte.
Undervektig, full av angst, forvirret, redd, lever og nyreskader og en relativt dårlig kropp ankom jeg levanger. Grunnlaget for å klare opplegget der var meget minimalt. Jeg var for syk. Jeg var der i en uke.
En uke fylt med fortvilelse over min egen situasjon, lite ernæring og væske, frustrasjon over å ikke mestre opplegget og veldig mye angst. Det var gått alt for lang tid. Jeg ble omsider sendt på medisinsk avdeling for å hindre at kroppen gav opp. Der fikk jeg væske og skulle begynne med sondemat, for å så bli sterkere og komme tilbake på RKFS igjen. Men anoreksien fylte mer eller mindre 100% av hodet mitt, og jeg klarte ikke å ta imot frivillig. Dermed ble jeg i ambulanse sendt til østmarka, der jeg er i dag.
De to første dagene her på østmarka var kritiske. Foreldrene mine fikk ingen garanti for om jeg kom til å overleve. Alt i kroppen min var i ulage. Alt jeg husker fra de første to døgnene er smerten. Smerten fra anoreksiens brølinger pga manglende kontroll og fratatt kontroll, smerten av å aldri finne en stilling å ligge på pga sår, bein og smerter i sjelletet, besvimelser, reimer, beroligende.. og min kjære mor. Mamma var der konstant og holdte rundt meg og tørket tårer. Tryggheten og varmen gav meg  mye.
Etter dag 3 klarte jeg å gjøre en avtale med legene om at jeg  skulle ta imot sondematen frivillig.
Det har jeg gjort siden.
Kroppen min har det nok litt bedre nå, etter to uker med sondeernæring, som jeg fortsatt får.
Planen videre er å prøve å følge et opplegg her, som vil ende med en BMI på 17. når jeg har nådd det målet vil jeg få tilbake tilbudet mitt om behandling ved RKSF Levanger igjen.
Foreløbig ligger jeg på BMI 12 og er utrolig preget av anoreksien og tvangstanker.
Jeg sliter med å holde fokus på målet og motivasjon, uansett hvor mye jeg prøver.
Det er en kneik og komme seg over det med å begnne å gå opp i vekt. Jeg klarer liksom ikke å takle det helt. Jeg vet det vil skje på et vis likevel, så det er like greit å trosse anoreksien og komme igang, og komme fort inn på levanger, men det er jammen ikke så lett når man er så lavvektig og ikke klarer å tenke.

Slik er ståa i dag. Det er kanskje en del triggende faktorer her, men jeg velger å være ganske åpen.

~Frida~