Gud bedre, som det braker og vræler i topplokket for tida. Jeg ser for meg et kaldhjertet og mørkt monster som står å hugger hull i hjernecellene mine og sprøyter inn den giftige anoreksimixen. I tillegg har monsteret overtaket på alle andre saker og ting i hodet mitt også. Hodet fungerer ikke som det skal med andre ord. Trollet har hugget i snart 6 år nå. Er det aldri bra nok for den? Er det aldri tomt for gift? Hvorfor kan jeg ikke få lov å være Frida?
Jeg vil ha ro. Jeg vil ha fred. Jeg vil hvile meg, for jeg er så sliten. Men hvileknappen er låst. Monsteret styrer den.
Jeg vil være en pauseknapp!
HUGG HUGG HUGG SPRØYT!
------------
Det er tungt å være Frida når sykdommen styrer alt av følelser, handlinger og tanker. Jeg har ingen valg. sondematen skal inn i kroppen. Sykdommen styrer resten. Jeg blir så sliten av å konstant bare holde ut og ikke gi opp. Jeg føler at jeg bare er noe som styres av et monster. Jeg vil være Frida igjen.
Mamma spurte et veldig godt spørsmål i går. " I prosent, hvor sterk er sykdommen? og hvor sterkt er vi rundt deg og familien din?" Svaret kom nølende inn ut av munnen min. Sannheten er grusom. Jeg svarte at det ikke kan sammenlignes, fordi de er to helt forskjellige ting som har to helt forskjellige funksjoner. De er liksom imot hverandre, Men når sykdommen er sterkest, stenger den familie og venner ute. Da stenger den alt annet ute. Derfor trenger jeg all den motivasjon og støtte jeg kan få fra familie og venner. Jeg trenger at de er sterkere enn sykdommen, fordi jeg klarer ikke å kjempe selv nå. Jeg er for svak. Sykdommen nekter meg alt som kan gjøres for å få den mindre.
eks.
Frida elsker farger og føler seg 100% bedre kledd i farger--> jeg får ikke bruke farger.
Jeg vil fortelle om mine tanker og følelser til behandlerne--> jeg får ikke ordene ut.
Jeg vil fortelle om hva som kan hjelpe meg i forskjellige situasjoner--> NEI!
Jeg vil se på motivasjonsveggen min og få motivasjon--> jeg føler ingenting...
Jeg vil følge opplegget og gjøre som jeg skal--> JEG KLARER IKKE!
Innimellom kjenner jeg at familie og venner er sterkest. På bursdagen min eks. Da var jeg en vinner. Jeg skydde sykdomstankene i noen timer fordi timene var fyllt med kjærlighet, herlighet, farger, friskt liv, glede og varme.
Alt det henger på veggene mine nå, jeg tegner tegninger av det, jeg lager motivasjonsbøker, jeg leser og skriver om alt som kan motivere meg. Problemet er at jeg ikke følelsesmessig klarer å knytte meg til det.
Jeg vil, Jeg vil.... Men gud hvor tungt det er å kjempe hele tiden. Vertfall nå som mamma ikke her med meg.
Jeg føler meg utrygg, redd og ensom. HVA ER JEG REDD FOR? si meg det..
----------
Innimellom alt får jeg masse besøk av familien og kjæresten min. I dag var min kjære på besøk. Det er så utrolig godt å bare ha han her, ligge på brystet hans og høre hjertet hans banke, kjenne varme hender rundt meg, snakke ut, få kjærlighet og motivasjon. I dag tok vi en liten rulletur(jeg får ikke gå) ut i vårlufta. Det var herlig. Vi tok masse bilder og nøt den deilige vårlufta og fuglekvitter. VÅR<3
 |
| FRIHET! |
 |
| SAMMEN er vi sterkest |
 |
| looking for something? |
 |
| VÅR! |
 |
| I JUST WANNA BE FREE!! |
 |
| FREE!! |
~Frida~
Hei! :)
SvarSlettJeg kommer fra Hetland vgs, og skal skrive en avisartikkel og jeg har valgt å skrive om spiseforstyrrelser. Jeg fant bloggen din, og jeg lurte på om du kunne svare på noen spørsmål? Den skal ikke bli publisert noen sted, det er bare en lærer som skal se artikkelen.
Hvordan begynte det hele?
Syns du mulighetene til hjelp for de som har spisefortyrrelser er gode nok?
Hvordan har alt det vært siden du først begynte å utvikle spiseforstyrrelser til den dag idag? Hva er de største utfordringene?
Syns du det er mye press på ungdom (spesielt jenter) i dagens samfunn når det kommer til kroppsideal?
Møter du på mange problemer i hverdagen som anoretiker? hva er de vanskeligste utfordringene?
Mener du at anoreksi og andre spiseforstyrrelser kan føre til andre psykiske lidelser?
håper det ikke ble veldig sånn rett på, og jeg forstår viss du ikke vil svare :) Skrev det forresten i kommentarfeltet fordi jeg ikke fant noen email eller lignende.
På forhånd tusen takk! :)
MVH Lene Steffensen (svar på lene_enel94@hotmail.com
EN DAG Frida :) Det bli sjø. La sondematen gjør det den e der for, prøv så hardt du kan å hvil dæ når du har muligheten og aldri slutt å tenk positivt. Æ e helt sikker på at du klare det her! Det finns ikke tvil.
SvarSlett