For min del blir påsken tilbringt her på akuttpost 4 på østmarka. Skulle gjerne ha vært der jeg egentlig skulle vært. Jeg snakker om at jeg skulle egentlig ha levd livet og vært ute med venner og sammen med familien i påsken. Jeg får riktignok masse besøk, og takk gud for det, men jeg kjenner at det sårer litt å tenke på hva alle andre gjør i påsken. Jeg får prøve å gjøre det beste ut av det, uansett hvor tungt og trist det føles.
Dagene går her. Jeg føler meg bedre fysisk, men psykisk føler jeg meg bare som en anorektisk autopilot.
Jeg tenker anorektisk og gjør anorektiske handlinger, og har ikke styrke og vett til å stå imot. Jeg vil, men klarer ikke. Det er den kontrollfølelsen jeg er så avhengig av å kjenne. Jeg klarer ikke å gi fra meg kontrollen, og føler at jeg bare blir mindre og mindre Frida, og mer og mer anoreksi. Jeg trenger friskt liv. Jeg trenger familie og venner. Jeg trenger å føle meg trygg. Nå er jeg konstant redd og utrygg og anoreksien nekter meg å gjøre noe som kan gjøre den mindre. Altså bedre for Frida.
Jeg føler meg svak. Jeg vil så inderlig bare få slippe denne kampen. Det er for vondt. Jeg er svak.
Jeg vil være sterk. Jeg vil vinne. jeg vil bli frisk, men gud så sliten og lei jeg er av å kjempe og holde ut.
Jeg vil bare være fri!
~Frida~
Sterkingen <3 Husk at du har lov te å vær svak iblant, og la andre kjempe for dæ, bare du passe på å reis dæ igjen og kjempe så snart du har kreftan igjen!
SvarSlettGod påske kjære<3
SvarSlettog hør på Celli: La andre kjempe for deg når du ikke har krefter. Ta imot hjelpen, slik at de kan hjelpe deg med å hjelpe deg selv når du får mere krefter igjen<3