i morgen begynner jeg...

Dette har vært en tung dag.
Dagen begynte med veiing. Vekta var ureell, pga anoreksitrollet som klarte å få meg til å drikke meg opp en kilo. Dette fikk jeg heldigvis til å være ærlig om på møtet som var etterpå. Likevel hadde jeg i praksis ikke gått opp nok, så sondematen ble økt med 250 kcal. Selvfølgelig og naturligvis likte ikke anoreksitrollet dette, og fyllte meg helt. Jeg klarte ikke å si noe særlig på møtet. Var mest sint og anorektisk i tankegangen.

Etter litt om og men og tenking over hvordan jeg skal gjøre ting fremover, kom jeg frem til at jeg ikke ville ha det som jeg har det nå. Jeg vil videre. Jeg vil bli frisk. Hvis jeg noensinne skal klare å oppnå og realisere drømmene mine og bli fri, må jeg starte nå. Jeg kan ikke la anoreksien motarbeide behandlingsopplegget og vektoppgangen lenger. Jeg må akseptere maten i magen, og heller gjøre noe med angsten og uroen som den kommer. Jeg har ikke noe valg. vektoppgangen vil skje uansett. spørsmålet er bare hvor lang tid jeg vil bruke på den, og hvor mye energi og tid jeg skal bruke på å motarbeide og utsette. Jeg kjenner angsten bare ved tanken på å beholde maten i magen, men jeg prøver å tenke at maten er medisinen min og den eneste måten å komme videre og til målet. Jeg må godta den og godta at jeg må ha den. Det verste blir nok å stå i det. stå i angsten og panikken. stå imot anoreksiens tvangstanker og ikke innføre nye. Jeg skulle ønske jeg kunne blitt tvingt og dopet ned, for å slippe å gå gjennom det. Men det ville ikke vært riktig. Beroligende er en mulighet, men det beste er å tenke et måltid og en time i gangen, og tenke på målet og motivasjonen min.

Jeg har bedt kontaktsykepleieren min om at jeg skal begynne i morgen. Jeg har bedt dem om å være der og støtte meg og motivere meg hele tiden. Anoreksien skal ikke få noen mulighet til å ta kontroll. Jeg skal få hjelp til å stå i angsten. senere på dagen kommer min kjære mor. Min sterke, fantastiske og ikke minst tålmodige mor som skal hjelpe meg og motivere meg og gi meg omsorg. Jeg trenger alt jeg kan få i morgen.
I morgen begynner jeg...

~Frida~