lørdagskveld

Det har vært en tung dag i dag også. Hodet mitt, altså tankene gjør meg forvirret. Jeg blir så fort dradd inn i de anorektiske handlingene igjen. Jeg faller litt tilbake. Så blir tankene klare igjen, og jeg skjønner ikke hva jeg holder på med. Nei nei nei! Vektoppgang! jeg må trosse mer! panikk for vekten. Det at vekten gikk ned litt, har gjort meg veldig forvirret og har trigget frem anoreksien litt igjen. Jeg mister litt fokus på det som skal fokuseres på. Så ligger jeg i sengen igjen, og vet ikke hvilken vei det går. Så kommer motløsheten og ensomheten.
Slik har dagen vært i dag. Helgene er alltid vanskelig. Anoreksien benytter seg av friheten i helgene.
Mens jeg ligger i sengen tenker jeg på alt jeg skulle ha gjort. Levd livet sammen med Lars, festet, reist, vært tenåring, vært med familien min, sove lenge, vært fri. Jeg vil så inderlig dit.

HVORFOR SKAL VEKTOPPGANG VÆRE SÅ VANSKELIG?
hvorfor kan jeg ikke bare ligge i sengen med maten i magen, og være lettet over at for hvert sekund er jeg nærmere målet mitt? Hvorfor skal angsten være så forferdelig vanskelig? hvorfor er jeg så redd angsten? Jeg vil mestre og takle angsten! Jeg vet bare ikke hvordan. Jeg må bare prøve å instille hjernen min i det fokuset jeg hadde tidligere. MAT er medisinen for å bli frisk. Jeg MÅ!
Jeg har 900 gram å gå opp til Mandag. Det i seg selv er umulig for meg nå. Jeg tror jeg må sette meg ned å virkelig tenke over hva jeg trenger for å klare å beholde noen av måltidene. Noen som har tips? Hvordan takle angst?

I all sykdom og elendighet får jeg endelig og heldigvis besøk av Lars i morgen. Det blir så utrolig herlig og fantastisk å treffe han igjen nå. Det er en uke siden sist, noe som er alt for lenge. Vi skal virkelig kose oss.
Jeg vet at morgendagen blir bedre når han får frem frida-glimtet litt igjen. Kjærligheten vår klarer nemlig det.

resten av kvelden går med på tv og sudoku for min del. Ha en fin lørdagskveld alle sammen.
~Frida~