først. Dette er kanskje ikke riktig av meg å legge ut, i og meg at jeg er ganske sint og oppgitt og forvirret. kanskje har noen vært i samme situasjon, og har noen tips. jeg håper på det...
Jeg vet ikke hvor jeg skal begynne. Jeg er så utrolig sliten og sint på alt.
Jeg er så sint og frustrert over hele behandlingen her. Jeg, Frida synes jeg har alt for mye ansvar.Anoreksien har alt for mye kontroll. Regnestykket er enkelt. Jeg, med min vekt og diagnose, burde hatt fastvakt og sengeleie.
Jeg vil ha fremgang. Jeg vil ha hjelp. jeg vil jo bli frisk. Men greia er at behandlerne her er så oppslukt i at deres behandlingsopplegg FUNKER FOR ALLE, dermed skal det funke for meg også. hallo, jeg har vært her i sju uker, uten fremgang. Jeg styres fortsatt av anoreksien, og de lar meg bli styrt, og venter på at jeg skal "finne ut" og ta ansvar for en balansegang mellom aktivitet, oppkast, trening og vektoppgang. Alt de skal gjøre er å gi meg en mengde mat og passe på meg i en time etterpå. Hvis jeg ikke går opp i vekt, økes antall kalorier. Så enkelt er det. VEL, for meg funker ikke dette. Jeg vil bli frisk. Jeg vil klare å gå opp i vekt. Jeg vil bli fri. Men jeg trenger så mye mer enn bare mat og en time oppfølging. Jeg trenger å ha noen hos meg som støtter meg og motiverer meg og forteller meg at mat er medisinen min. Maten må ligge i magen for at jeg skal bli friskere, slik som jeg ønsker. Jeg trenger å bli påmint mine drømmer og fremtid. Jeg trenger å jobbe med tanker og følelser. Jeg trenger et OPPLEGG og en PLAN og MOTIVASJON og ikke minst at de som behandler meg har kompetanse på spiseforstyrrelser. Jeg trenger akkurat et slikt opplegg som på Levanger, der man hver dag skal gjøre en jobb. JEG ØNSKER Å FÅ TIL Å GJØRE DEN JOBBEN, men da må jeg da søren meg få hjelp av folk som kan det og har kompetanse nok til å gi meg den hjelpen jeg trenger og fortjener. Jeg har vært her på avdelingen i sju lange uker, uten noe som helst fremgang. Jeg sitter fortsatt i anoreksigjørma, men ønsker sterkt å komme meg ut av dette, og til levanger. De burde se at dette ikke fungerer. De spør meg hva som kan hjelpe, men de burde VITE hva som hjelper. De burde ha kompetanse. Jeg blir så utrolig deprimert av å være her. Alt er så sykt. alt handler om sondemat og vekt. Hva med FRIDA? hva med å gi Frida friskt innputt i hverdagen. Hvem sin jobb er det. Jeg sier det igjen. Jeg trenger mer enn bare mat og oppfølging.
Jeg blir så oppgitt og motløs av alt. Dette ble sikkert tidenes klageinnlegg, men jeg trengte å få det ut. Jeg vil så inderlig bli frisk. Opplegget her fungerer ikke for meg, og det gjør meg motløs. Jeg mister gnisten min. Det kan jeg ikke la skje. Gnisten min er alt jeg har. Gnisten min som er fyllt av drømmer, håp,tro og Frida. Den kan jeg ikke la forsvinne. Jeg er innlagt under tvang, er anorektisk, og har ikke mulighet til å gjøre noe som helst med situasjonen. kan det bli verre? Det er nå jeg kunne trengt et mirakel...
I morgen er det veiing igjen. Etter fornuften min er det noe som sier meg at det blir sondematøkning IGJEN gitt.
Beklager klagingen.
~Frida~
Frida Olivia ●●♡●● my truth er er personlig blogg om mitt liv, min kamp og min reise.
Godt du skrev dette!
SvarSlettDet er så viktig å være ærlig, for med dette så bekrefter du at Frida vil bli frisk, en person med anoreksi som ikke hadde innrømet dette når alle indikatorer peker på at det ikke går veien er suicidal og vil ikke bli frisk. Frida vil bli frisk!
Jeg blir så forbannet på de idiotene som jobber der. Hva er det de tenker med?!? SELVFØLGELIG kan ikke en alvorlig syk anoreksi-pasient ta hånd om seg selv uten masse oppfølging og støtte hele veien. Det er jo det som er hele poenget med en tvangslidelse, uansett hvor mye en vil kan en ikke egenhendig vinne mot et slikt monster. JEg fatter og begriper ikke at de kan se på deg uke ut og uke inn mens alt går i dass og si "det har fungert for alle andre da...", for noe bullshit?!? Det vil i alle fall ikke fungert på en eneste anoreksipasient jeg kjenner, og i hvert fall ikke meg!
Om jeg skal råde deg til noe som mmå det være å være helt ærlig med dem i morgen på møtet. Fortelle dem (igjen) at dette fungerer ÅPENBART ikke, at du trenger mer hjelp og oppfølging, kompetanse og trygghet. DU er syk og trenger medisin, mat er medisin, men ikke hvis ingen sørger for at den faktisk blir så lenge til at den tas opp i kroppen. Om de ikke kan tilby deg den hjelpen du trenger for å overleve og bli frisk, så må de henvise deg til et annet sykehus. Du har faktisk all rett til å saksøke dem om de ikke gjør som du ber om. for de kan ikke si at det var din skyld siden at du ikke ble frisk, når du ettertrykkelig ba om hjelp. Ber en om hjelp har en rett på å få det.
Lykke tl på møtet, jeg har tro på deg, det er et under at du fortsatt har håp og gnist etter den forferdelig dårlige hjelpen du har fått. Det er som om en kreftpasient skulle fått beskjed om å be cellene slutte å dele seg ukontrollert i stedet for å få cellgiftbehandling. Skulle tatt seg ut!
er her hele tiden, vi står sammen, dette skal gå, vi skal bli friske og derfor må de idiotene få vite hvor skapet står,
lykke til kjære tøffe kriger
<3<3<3<3<33<3
vamp
Skjønner ikke dette med aktivitetsnivået ditt. Skjønner at du sitter i rullestol, men det skurrer liksom det og... I mitt hode, og basert på min erfaring that is.
SvarSlettNår jeg var innlagt på ungdomspsyk var det strenge regler for aktivitetsnivå og vekt, somatisk tilstand. 1. sengeliggende. 2. lov til å være oppe, pusle puslespill and so on, på to har du lov til å sitte i rullestol og trilles rundt. På 3. får du lov til å gå turer på 10 minutter, du får lov til å forlate avdelinga for butikktur / kafétur, så lenge det ikke innebærer for mye vandring. På 4. får du lov til å gåturer på 20 minutter, på 5 er du på normalen, men det er regler for hva som er normalt også. Normalt er ikke akkurat "alt man vil" for å si det på den måten.
Og, om man gikk opp ett aktivitetsnivå, så ble man flyttet ned igjen om man gikk ned i vekt! Dette med aktivitetsnivå gjelder selvsagt bare OM du faktisk får i deg det du skal ha..
Strenge regler, men det fungerte og motiverte i det minste!
Og dette med sonden... Tar de den UT etter hvert måltid? Og hva er så hensikten med det, når du ikke holder på sondematen etter oppfølgingstimen? Når jeg hadde sonde lå den nede helehele tiden, nettopp fordi at jeg ikke skulle tørre å kaste opp fordi det kan jo skape ubehagelige komplikasjoner...
Men dette er da ungdomspsykiatrien... Jeg vet ikke hvordan det er å bli behandlet for en spiseforstyrrelse i voksenpsykiatrien.
Óg, som du sier; på din vekt, med din sykdom, diagnose og paragraf; unnskyld at jeg sier det - dette går på anoreksimonsteret og ikke på Frida; men Frida har null evne til å tenke løsningene helt av seg selv, eller greie å utføre dem i praksis.
Jeg er frustrert på dine vegne. Ikke gi deg Frida, ikke gi opp!
Mammaen din er en viktig støttespiller etter hva jeg forstår, kan du ikke få hjelp av henne til å formulere, slik at det du sier får en ekstra tyngde og blir tatt mer alvorlig enn bare "anorektisk snikksnakk" om du forstår hva jeg mener?
Hang in there! ♥
Hei Frida!
SvarSlettSpør dem på møtet eller når som helst hvor lenge de har tenkt å ha deg der for å bevise at de selv har rett. "Det funker for alle"-tanken kan de bare legge fra seg hvis de har tenkt at du skal få lov til å komme noen vei før, la oss si, jul.
Skal de bare ha deg der og ha deg der til du "tar til fornuft", "fatter alvoret", "tar deg sammen"? Er det det de tror ?
Selvfølgelig trenger du mer enn en times oppfølging etter hvert "måltid" og sondemat. Det er paradoksalt at du kan få det når du blir bedre (på Levanger ved BMI 17), men ikke nå. Og det er vel nå du trenger det som aller mest.
Jeg blir frustrert på dine vegne, Frida. Du fortjener bedre!
Spør om det går prestisje i det å ha deg der, om de ikke tør å innrømme nederlag, og om du kanskje kan få slippe å være den som skal bevise at de har rett.
Hold ut, Frida. Du er tøff!
Nina
Forstår deg så sykt godt. Jeg er så enig!! Det er så dumt at de skal holde deg inne her når de på Levanger har kompetansen, mens de her ikke prøver å få den en gang. Det sier seg jo selv at sju uker uten framgang ikke hjelper nevneverdig!
SvarSlettHåper du får klaga til dem i dag, og at de faktisk lytter, og at de hører FRIDA, og ikke minst at Frida får snakket anoreksien i senk.
For det opplegget her, det holder ikke. Og det er ikke bra å bli holdt på et sånt sted så lenge på tvang, de skal tross alt ha som mål at du skal bli friskere... Og i den her situasjonen tror jeg det rett og slett passer litt dårlig å bli plassert i et miljø med gamle menn som prøver å blotte seg og jenter som står ute i gangen og hylgriner "Æ VIL IKKE VÆR HER". (*kremt*). Enhver hadde blitt demotivert og deprimert av det...
Men jeg håper noe faller LITT på plass i dag, og ar du holder det ut. Det er nå uansett ingenting i veien med å klage, det er lov det, når ting ikke går som det skal!!!
Hilsen frøkna vegg i vegg, som endelig fikk summa seg til å skaffe seg internett, og ikke minst kommentere ;)