Jeg kjemper fortsatt hardt. Anoreksitrollet prøver seg hele tiden. Jeg holder fast i meg selv så godt jeg bare kan, mens anoreksien prøver å hjernevaske meg med anoreksitanker og handlinger.
Jeg er kjempe glad for at jeg endelig har kommet noen skritt videre på veien. Men kampen er ikke over. Den har så vidt startet, og jeg er livredd for eventuelle tilbakefall, anoreksiangrep, uheldige situasjoner eller at jeg rett og slett ikke orker mer jobbing. Jeg er livredd for at jeg gir opp, men jeg vet også at Frida aldri kommer til å la anoreksitrollet vinne. Aldri skal det få ta fra meg drømmene mine, håpet mitt, planene mine, meg selv, mitt liv. Aldri! jeg har så mye og leve for, og nå tillater jeg meg selv å kjenne litt på den lettelsefølelsen av at jeg faktisk er mange skritt nærmere å oppnå det jeg ønsker. Friheten.
Jeg slenger med noen bilder fra lufteturen i dag. Vi var så heldige å støte på noen skjønne skapninger.
~Frida~
Det ser ut som at det er mye som løsner for deg nå, Frida!:) Det er så herlig å se deg smile med fargesterke klær!
SvarSlettDet er tydelig håp i de siste innleggene dine, og jeg gråt da jeg leste at du var kommet deg over 40-grensa. Jeg kjenner deg ikke, men du rører noe ved meg. Det tror jeg dog du gjør hos mange.
Kjemp videre, kjære deg:)
Du e så flink Frida <3 Stolt :)
SvarSlettIkke tenk på kor langt d e igjen t måle ditt; tenk heller på kor utrolig langt du har komme.
Gla i dæ Frida <3
Utrolig søt du va på håret :D Sjer ut som en 60-talls-sangdame <3
SvarSlettDu ER sterkere enn anoreksien, Frida! Bare ikke mist troen på deg selv<3
SvarSlettHerlige bilder:D