tanker før Levanger

Det begynner å bli ganske kjedelig å gå hjemme om dagene. Det eneste jeg gjør er omtrent å se på tv, tenke, vente på at mamma skal komme hjem fra skolen og slappe av. Jeg lengter veldig etter noe mer. Jeg skulle virkelig ønske at jeg kunne begynt på skolen igjen nå. Da hadde det nok blitt lettere å putte noe næring inn i kroppen også. Jeg begynner virkelig å grue meg til Levanger nå. Det er ikke mange dagene til jeg står der igjen. tvilende om hvordan oppholdet blir, hvor langt oppholdet blir, hvordan jeg takler ting, hva som kommer til å skje med meg osv. Det er en veldig tøff og knallhard behandlingsprosess for å si det sånn. Man skal ville med hele seg for å klare det. Man må virkelig ønske å bli frisk og jobbe for det hver dag, hver time, hvert sekund. Man må jobbe knallhardt hele tiden. ved minste unntak og brudd på kontrakten blir man sendt hjem på tenkeuke, og også der må man jobbe knallhardt og følge opplegget. Jeg vet virkelig ikke om jeg er klar for dette nå. Jeg føler jeg gjør dette for alle andre. Jeg skulle ønske at jeg hadde funnet styrke, motivasjon og mot nok til å virkelig ville gjøre dette for meg selv, for min egen skyld. Men jeg har bestemt meg for å prøve. prøve å være åpen for å ta imot hjelp. Det kan jo skje mirakler på den prøveuken. Det skremmer meg med tanke på at det ikke kan gå bra denne gang, men tanken på at jeg kan komme tilbake trygger meg. Jeg trenger ikke å gjøre dette nå. Jeg kan bruke lengre tid på å finne min styrke til å gjennomgå denne behandlingen. Jeg vil jo bli frisk, men jeg må bruke den tiden jeg trenger. jeg vil jo fortsatt bli fri og 100% frida.

i helgen skal jeg bruke tiden sammen med Lars. Jeg vet han vil gi meg styrke til å velge riktig. Det har alltid gjort, og jeg elsker han for det. Han er så fantastisk.
~Frida~