tingenes tilstand

åh, det er deilig å være tilbake på bloggen igjen. Bloggen gir meg så utrolig mye. Det er godt å endelig unne ryddet litt opp i hodet gjennom å skrive, og samtidig få så mye støttende tilbakemeldinger igjen.
Jeg har savnet det.

Dagene her på intensiven er tøffe. Det er tøft når minner som jeg og psykologen hele tiden dukker opp
og drar meg tilbake. Det er tøft når jeg forbinder hver minste ting med noe vondt. Det er tøft å se kroppen forandre seg og ikke ha kontroll(fordi jeg har blitt fratatt all kontroll). Det er vondt å tenke på hvor jeg er, når jeg tenker på hvor jeg egentlig kunne vært, hvem jeg egentlig kunne vært.
Siden jeg driver å "roter" sånn i fortiden(for å få orden igjen) er dagene mest fylt av vonde følelser. Det er utrolig utmattende og slitsomt å ha det slik. De vonde følelsene må håndteres på en måte, og min måte blir som oftest å gjennoomføre mange tvangsritualer gjennom hele dagen. Det er frustrerende det også, fordi jeg føler at det aldri tar slutt. aldri får jeg fred. når jeg er våken er kroppen og hodet fylt av vonde tanker og følelser,og jeg blir dradd fram og tilbake i tid i mitt eget hode, når jeg sover kommer marerittene. Det er utrolig slitsomt å ha det slik. noen ganger kommer gråten, og det er godt. andre ganger klarer jeg å snakke med de rundt meg om hvordan jeg har det. andre ganger kommer følelsene i utrykk gjennom sinne og raseri. Jeg skulle bare ønske at jeg var fri fra dette. Jeg skulle ønske jeg hadde andre tanker om hvordan jeg skal gjøre ting etter utskrivelse. Anoreksien har store planer for meg da.
heldigvis for frida og uheldigvis for anoreksien jobbes det med å opprette et trygt støtteapparat rundt meg når jeg blir utskrevet herfra.

En annen ting er at jeg lever i min egen negative boble, og det er vanskelig å komme seg ut eller slippe noen inn. Her inne er det bare meg, spiseforstyrrelsen og følelsene. Det er vondt å si det, men når det er slik blir det å holde seg der inne pri 1, mens livet og andre mennesker kommer etterpå.
Jeg jobber hardt for å være i virkeligheten og tenke på alt som venter på meg. Jeg prøver å fokusere på alle som bryr seg om meg og har tro på meg. Men når det kommer til stykke er det jeg som i meg selv må finne min egen motivasjon til å tro på at jeg kan bli frisk. Den er dessverre ikke der nå.
Jeg har liten tro og lite håp.

Men heldigvis er det små ting som får Frida til å bli sterkere innimellom. Det er når kjæresten min kommer til meg og synger. Da er det som Jeg vokser og blir sterkere og klarer å være Frida en stund. Det er når mitt kjære tantebarn ringer og forteller meg morsomme ting og gjennom ordene viser meg at verden kan være enkel. Det er når familie kommer på besøk, og det er når jeg leser gode kommentarer fra dere. I tillegg har jeg funnet mitt eget lille fristed hvor jeg finner litt ro. nemlig gjennnom sang. Jeg synger mye. Både for meg selv og andre. Det å kjenne at jeg dag for dag blir sterkere og klarer å synge bedre og bedre gir meg en slags bekreftelse på at jeg er i ferd med å bli Frida igjen.
Jeg har foresten en gedigen bunke med sangtekster som jeg ofte synger og nynner på.

Det er så mye jeg skulle skrevet, men noe må jeg nok holde for meg selv og at jeg heller kan skrive om det i etterkant.

I dag er det lørdag og min kjære Lars kommer på besøk til meg. Endelig får jeg litt fri til å være Frida sammen med han igjen. Jeg må igjen bare si hvor utrolig sterk han er. Han står på for meg, gir meg håp og holder fast på drømmene våre og forteller meg om dem og at jeg er sterkere enn sykdommen. Han forteller meg om alt vi skal gjøre når jeg blir friskere. Han forteller meg hvor mye jeg so person betyr for han, selv om jeg ikke føler meg som en person. Han bekrefter for meg at jeg er frida.

Ha en fin lørdag alle sammen <3
~Frida~