et brev

en spent mor kom til meg med et brev en dag. Hun visste hva det kunne være. kunne det være det en mor har ventet på i åtte år. en mor som har ventet på at datteren skulle få det brevet akkurat nå. fordi hun nå er klar. i åtte år har andre kjempet for meg, hatt tro på meg, og ikke gitt meg opp. i håp om at jeg en dag skulle ta hendene som vil hjelpe meg fordi jeg selv ønsker det. jeg har blitt påtvingt en ytre motivasjon til å bli frisk. det er ikke nok. motivasjonen må komme innenfra i hjertet, og man må ønske det med hele seg. jeg tok et valg før sommeren om å avbryte behandlingen for å prøve å finne den motivasjonen. det har jeg gjort.
jeg har prøvd å levd med fullt ansvar for min egen helse med en spiseforstyrrelse som har okkupert meg fullstendig. jeg har erfart at smerten som jeg i årevis har døyvet på mange ulike destruktive måter må ut for at jeg skal kunne bli fri. tynnhet,sult,overspising, selvskading... det hjelper ikke. det sitter lengre inn enn de symptomene. det sitter i sjelen.

en spent mor kom til sin datter med et brev. i brevet stod det at nå får hun hjelp. og vet dere hva? hun er klar for kamp. fordi alt annet i verden er verdt å gå gjennom enn å overleve i spiseforstyrrelse, angst,
smerte og en ulevelig hverdag.
~Frida~