ryggsekken

jeg sitter på intensivt avsnitt/lukket avdeling på A4 østmarka. jeg er redd. jeg føler meg fortapt i den djevelske sykdommen mins hender, men heldigvis er jeg i trygge hender her inne. Det er flinke folk rundt meg som vil hjelpe meg til å få et godt liv. For det er jo det jeg vil ha. jeg vil ha et godt liv. jeg vil jo få et godt liv. et annet liv enn jeg lever nå. Alt er bare så vanskelig. men samtidig er jeg takknemlig for at jeg er i live. Jeg er takknemlig for at jeg har alt det gode og fantastiske i livet mitt. jeg har alt som skal til for å få det livet jeg drømmer om. Jeg må bare ikke gi opp nå. Det er så mye godt som venter meg, jeg må bare ville nok til å kjempe hardt fremover. dere tenker kanskje "hva er det å kjempe for når man er normalvektig?" og det er jo sant. Hva er det å bekymre seg for nå. jeg er jo frisk fra spiseforstrrelsen. vel, det er langt i fra. jeg er langt fra frisk. ja, jeg er normalvektig, og ja , jeg spiser. men hvis man tenker at undervekten og spiseforstyrrelsen bare er symptomer på det egentlige problemet, og når man blir friske fra de symptomene vil problemet utarbeide et nytt symptom. For på min innside er det jammen mange vonde sår, og jeg har brukt spiseforstyrrelsen i mange år til å lindre de sårene. dessverre har jeg utviklet en ny lidelse. en såkalt dissosiativ lidelse. i bunn og grunn handler det om at når jeg blir utsatt for en følelse, kobler hjernen min ut, jeg blir fjern og dissosierer. Da går jeg tilbake til jeg var 11 år og gjennopplever et forferdellig traume. det traume er så vondt at jeg skader meg veldig alvorlig. så alvorlig at jeg trenger akkutt operasjon og legehjelp, så alvorlig at det nesten betyr døden. så alvorlig at jeg ikke lenger kan fortsette med det. jeg har vært mye på sykehuset i det siste pga skadene jeg har påført meg når jeg dissosierer. Jeg skjønner egentlig godt at jeg dissosierer, for det traumet jeg opplevde da jeg var 11 år, er så vondt og fælt at ingen ville ha tålt det. livet mitt ble formet av den hendelsen, og skapte en morder i hodet mitt. Jeg er så sint, så lei meg, jeg sørger, og det gjør så enormt vondt inni hjertet mitt. samtidig tenker jeg på hva det egentlig gjorde med meg. jeg har vært syk i 9-10 år nå, og har fortsatt en lang vei å gå. jeg vet ikke om jeg noensinne kommer til å ha en frisk kropp igjen, fordi jeg har skadet kroppen min så alvorlig så mange ganger. Men jeg har fortsatt gutsen, håpet, troen og viljen til å bli frisk psykisk. Jeg lever, og det er alt jeg trenger akkurat nå. i tillegg har jeg verdens beste heiagjeng. jeg og mine har kjempet i snart ti år nå, og det ville være for dumt og trist hvis vi gav opp nå.
jeg har lært at vi må være takknemlige for det fine vi har i livet. For det er så mange skjebner der ute som ikke har eks. klær, mat, foreldre, eller at de har en uheldbredelig sykdom. Det er mange ting vi kan være takknemlige for. Bare se deg omkring i ditt eget liv. du og jeg er heldig. livet er som en gave. så pakk den opp og bruk den. ,gjør det beste ut av alt, uansett hva det er. Det kommer noe godt ut av det meste.
så pakk ryggsekken din med et smil, viljstyrke, takknemlighet og håp, og begynn å lev.

~Frida~