takknemlighet

hei alle sammen.
Nå sitter jeg i godstolen hjemme og koser meg. jeg er sliten. Det er så utrolig mye som har skjedd de siste månedene. kroppen min har vært gjennom mye. selv om det er veldig mye bra som har skjedd, og skjer, balanserer jeg rundt døden innimellom. Det er veldig vanskelig, fordi jeg må gjøre alt for å holde meg tilstede og her og nå hele tiden. jeg prøver å holde meg unna dissosiering. jeg holder meg unna triggere som kan få meg til å dissosiere. dissossierer jeg, skader jeg meg igjen. det kan bare ikke skje. Jeg har opperert nesten 30 ganger, og har nå fått beskjed av kirurgene at jeg ikke har flere sjanser, fordi de klarer ikke å lukke meg igjen. huden er som flis. jeg skjønner ikke hvorfor alt skal være så vanskelig. jeg vil jo ikke skade meg selv. jeg vil bli frisk. jeg vil være normal og fungere normalt. men heldigvis er det mye som er bra. jeg har spiseforstyrrelsen under kontroll. jeg spiser all slags mat. både pålegg, middager, knekkebrød, frukt og grønnsaker. det er utrolig godt å ha et mer avslappet forhold til mat. jeg er også normalvektig nå, og jeg merker at de anorektiske tankene er mye bedre. jeg fungerer bedre rett og slett. snart kan jeg begynne å trene igjen og forme kroppen min som jeg vil. jeg gleder meg til alt dette er over, selv om det er knallhard jobbing for å klare det. jeg kjemper hver dag og står i det. det er så viktig at jeg ikke skader meg selv igjen.

kjæresten min har reist til Praha nå. han skal studere medisin. jeg er så stolt over han. han er helten min. han motiverer meg virkelig til å fortsette å kjempe. vi skal nå drømmen vår. Jeg skal bli frisk og vi skal få det livet vi begge ønsker så inderlig.

jeg er for tiden innlagt på østmarka. Østmarka kommer til å være et sted jeg kan komme å hvile meg og få hjelp når jeg trenger det. de har ordnet det slik at jeg lett kommer inn når jeg trenger det. Det er godt å ha et slikt sted å komme til innimellom. Jeg har en lang vei igjen å gå, men jeg skal gå den. jeg har også et enormt støtteapparat rundt meg som støtter meg og backer meg opp. Jeg er så takknemlig for all hjelpa jeg har fått. Det er et mirakel at jeg enda lever. jeg har fått mange sjanser. jeg har blitt kalt et håpløst tilfelle mange ganger, og jeg har blitt gitt opp av legene, men likevel så lever jeg. jeg er heldig. og jeg må være takknemlig for at jeg lever. for det er ingen selvfølge. takknemligheten må eg bruke hver dag.

jeg har vært mye på sykehus i mange år nå, og jeg har sett mange ulike skjebner der ute. Det har gjort noe med meg. jeg har sett hva verden kan gjøre med folk. jeg har sett mennesker så langt nede at du ville ikke tro det. når man ser det, innser man hvor heldig man egentlig er. heldig som kan gå selv, spise selv, gå på skole, trene, se og sanse, har venner og familie og være sosial. leve rett og slett. Det er så viktig å være takknemlig for det man har i livet. for det er absolutt ikke noen selvfølge.
så smil til dagen folkens og pakk opp gaven som kalles livet.
~Frida~