følelser er ikke tabu

livet er tøft for tida. jeg er på intensivt avsnitt på akuttpost 4 på østmarka. de har tatt av alt av medisiner for at jeg skal kjenne på følelser som har vært fortrengt i selvskading og spiseforstyrrelser i ti år. jeg gråter såre tårer hver dag for å si det mildt. det er så godt å slippe ut smerten fra alle mine indre sår. Det er etterlengtet. samtidig er det et helvete når angsten herjer, så det blir både brøling og slåing i vegger før tårene omsider kommer. og da slippes alt ut. da er det ingen nød. de kommer. det er så mye vondt som vil ut... jeg har opplevd mye. Det som ofte herjer i meg nå er noe fælt som  skjedde med meg som elleveåring. ingen mennesker i hele verden fortjener å oppleve et slikt overgrep. men det gjorde jeg, og det ødela meg. jeg mistet meg selv. jeg slanket bort smerten. jeg flyttet smerten fra innsiden til utsiden av kroppen min. jeg ble veldig alvorlig syk. men nå vil smerten ut. jeg klarer ikke å olde den inne lenger. det gjør så inderlig vondt.
men oppi det hele har jeg fortsatt nesen vedt mot målet mitt. drømmene er der også. jeg gir alt for at de gode drømmene skal fylle meg, mens smerten kommer ut gjennom tårene. av egen terapi finner jeg det veldig bra å skrive. så jeg holder på å skrive historien min. en bok skal det bli til slutt. jeg tror mange kan bruke boken min til både de som vil lære og få en forståelse om hvordan en slik reise jeg har vært gjennom er, og også for de som har vært gjennom det samme. det er masse håp i boken.. samtidig er det kanskje mange som kjenner igjen hvordan en indre smerte kan påvirke livet sitt og deg som person.
Jeg skal jo bli sykepleier, og jeg må si at jeg gleder meg veldig til å hjelpe folk. Jeg mener at selv syke folk skal absolutt behandles med respekt  og empati på lik linje som alle andre mennesker. alle mennesker har sår inni seg som er forferdelige for de. men på andre mennesker kan det ike merkes. det som er viktig er at sårene må respekteres på lik linje som alle andre sår. indre sår kan væreså store og fæle for en person, og det må respekteres at andre. når jeg tenker på hvor mange indre sår det finnes der ute får jeg lyst til å gråte tusen tårer doe alle, men det er ikke slik det funker. alle må gråte å slippe ut sine sår selv. som Bjørn Eidsvåg sier "du må gråte sjølv, men eg kan gråte med deg."
det sier egentlig alt. vi mennesker har mye å lære om følelser. Det er liksom tabu og vise at man er svak hvis man viser følelser. jeg har gått i ti år nå og unngått følelser, og jeg kan love dere at det er mye verre. jeg jobber knallhardt nå for å lære meg  å kjenne på følelser igjen. vi har bare ett liv. skal de indre sårene få gnage på innsiden resten av livet? jeg sier bare en ting. slipp det ut!
jeg er som jeg er. jeg er åpen om historien min, og kommer til å fortsette med det. historien min er en del av meg. jeg har mange arr på kroppen som viser at livet mitt har vært smertefullt. alle arr representerer på en måte et sår som gjorde vondt. jeg har fått ut følelsene på destruktive måter. nå må jeg lære meg å slippe ut følelser på normale og sunne måter. det er vanskelig, men det er det som skal til. selvskadingen har bare blitt mer og mer alvorlig, og er nå så alvorlig at kirurgene og legene har gitt meg advarselen at det kommer til å ende med døden. slik er det for meg. slik er virkeligheten min. men likevel er jeg takknemlig for det gode jeg har i livet mitt. Derfor oppfordrer jeg alle til å leve det livet vi er så heldige at vi har fått. når jeg blir frisk(ja, jeg sier når, for jeg skal bli frisk) så skal jeg leve hver dag. jeg vet ikke helt hvorfor det ble så mange ord her, men jeg prøver kanskje å formidle at man må ta vare på det gode i livet, være takknemlig, og la kroppen gjøre det den skal gjøre når den vil slippe ut følelser, uansett hvilken samfunn vi lever i. Det viktigste er å ha det bra. herregud det er viktig. vi lever bare en gang. selvfølgelig må vi ha det bra. !!!!
~Frida~