livet er en gave - ta vare

hei alle sammen
jeg ligger i senga mi på dpsn og hører musikk jeg selv har laget. Det får meg til å mimre tilbake på alt som har vært og alt jeg har opplevd. Jeg har kommet til et sted i meg selv hvor jeg kjenner at jeg er sterk nok til å tenke litt tilbake, gråte litt over det, smile litt over alt det rare og alt det fine. En ting er alt jeg har lært oppgjennom årene jeg har vært syk. Jeg har lært mye om hvor viktig det er å tenke at man er sjef i eget liv, at man hele tiden har valg som er helt avgjørende for hvordan livet ditt blir videre. jeg har hatt mange runder og mange har vært oppgitt over at ingenting har kunnet hjulpet meg, men til slutt så gikk det opp for meg at jeg må tenke over konsekvensene av det jeg gjør. konsekvensene for meg har vært store og alvorlige, ikke bare for meg, men for mange rundt meg. konsekvensene av valgene jeg har tatt har gjort at jeg har mistet mye dyrebart i livet mitt. Jeg har mistet mye tillitt til mennesker jeg er glade i, jeg har mistet mange sjanser som andre har gitt meg, jeg har mistet venner og kjæreste. det verste er nok å miste tillitt og kjærlighet. Det er noe vi mennesker er så utrolig avhengige av å ha. Vi trenger å kjenne at vi har noen rundt oss som bryr seg og tar vare på oss, vi trenger kjærlighet og omsorg, og få høre at andre er glade i oss. vi trenger tillitt fra andre. tillitt gir forventninger og at man kjenner at man har et ansvar til å ikke bryte den tilliten. Jeg har brutt tilitten til mange, og det gjør meg vondt. gang på gang har jeg sviktet. Jeg vet egentlig ikke helt hvorfor. Jeg liker å tro at det er en del av sykdommen min. bekymringen er at det er en del av meg, Frida.
De desperate ordene fra sangene mine hører jeg i bakgrunnen nå. Det er mye sorg i ordene. men mest av alt er det ord fra hjertet som sier unnskyld til mine kjære og mine venner og til verden. Jeg er så lei meg for all smerte min sykdom har forårsaket. Så mye angst og reddsel og bekymringer til mange. mange har vært redde, mens jeg har kavet videre i min egen sykdomsboble i så mange år. Frida har vært borte, og det er jeg så lei meg for. Jeg er lei meg på vegne av alle rundt meg, men også for meg selv. vil jeg noen gang klare  å tilgi meg selv? Det som er bra er at jeg har klart å kommet litt ut av boblen min, og begynt å lytte. Jeg snakker og lytter om hverandre dagen lang nå, fordi jeg endelig føler meg trygg og får god hjelp. Det er så godt å få ut all smerten, bekymringene og tankene gjennom munnen i form av ord, og ikke skade meg selv fordi det gjør så vondt å holde alt inni meg. jeg lover dere, det er mye som skal ut. Det er så mange spørsmål som søker svar, og endelig gjennom mange timers prat med fantastiske mennesker her på dpsn får jeg svar. Jeg tilegner meg ny kunnskap hver eneste dag, og jeg synes det er så spennende. Mamma har spurt meg i lang tid nå, Frida, er du ikke nysgjerrig på livet? hva som finnes inni deg og hva du kan utrette? svaret har i lang tid vært nei. Men nå endelig synes jeg det er fantastisk spennende å snakke, lytte og diskutere. Det er spennende å eksponere meg selv og bli kjent med meg selv og min identitet. Den dagen jeg forstod at jeg kunne bli akkurat den jeg vil, ble jeg så glad. I det siste har jeg begynt å bruke resursene mine. Jeg synger og spiller gitar for andre, jeg snakker om erfaringene mine til andre, jeg tegner, skriver dikt og jeg klarer til å med å gjøre skolearbeid igjen. Det er så deilig. Jeg lærer, jeg er som er svamp, trekker til meg alt. Jeg er sulten på livet. Det eneste som mangler nå er at jeg kommer meg på beina og blir fysisk aktiv igjen, men jeg vet at det er noe som kommer til å ta tid, for kroppen min er temmelig herjet etter alle operasjonene jeg har vært gjennom de siste årene. kroppen er sliten, og det må jeg akseptere. selv om jeg gjerne skulle ha løpt maraton, kan jeg ikke gjøre det enda. men jeg vet det kommer.
Nå er målet mitt å komme skikkelig i gang med skolen igjen, og fullføre(for en gangs skyld). Og det skal jeg klare.
Dette har jeg kanskje ikke fortalt før, men jeg er over gjennomsnittet opptatt av kreft, og har lest alt av bøker det går ann å lese om det. Når jeg blir ferdig sykepleier skal jeg jobbe med kreft. Jeg vet ikke hva det er med menneskene som opplever å få kreft, men jeg tror det gjør noe med dem. Det å få en alvorlig sykdom gjør at man ser livet på en annen måte. man lærer å se skattene på veien, og det er det jeg beundrer ved dem. makan til livskraft og ståpåvilje som kommer frem. jeg tror at når man må ta frem uante krefter til å kjempe, så gjør man det. de, og jeg kjemper for livet. Jeg kjenner meg igjen i dem. Det som er så fantastisk er at mange blir friske, det som er synd er at mange dessverre taper kampen, men de etterlater seg dype spor i hjertene til folk. de glemmes aldri.
sannheten om livet vet ingen, men en ting er sikkert. man har fått livet i gave og man får det bare en gang. man vet aldri når det tar slutt, så lev livet ditt, og lev det sammen med dem du er glade i. livet er uforutsigbart. ta vare på det.

Det er rart, for ordene mine kommer fra hjertet denne gangen. Det er så mye jeg har lyst å gi, men dette var alt for denne gang. takk
~Frida~