livets fasit? hva er livet? hva er døden? svarene finnes i ditt hjerte.

hei alle sammen. Jeg merker jeg alltid starter innleggene mine med det. hehe.
Jeg skriver sjeldnere nå for tida. Jeg vet ikke helt hvorfor. Jeg har vel kanskje skrevet nok for et helt liv. pluss at jeg har veldig mye å gjøre. Fra jeg står opp om morgenen til jeg legger meg om kvelden er holder jeg på med ett eller annet. Det er mest skolearbeid jeg holder på med. lesing lesing og lesing, prøver og oppgaveskriving. Men det er godt å være i gang igjen, og jeg synes det er kjempe spennende å diskutere fag med helsepersonellet rundt meg. de har jo vært gjennom alt dette før, så jeg har fantastiske lærere rundt meg døgnet rundt. Men jeg kjenner at perfeksjonisten sitter på skuldra hele tiden og forteller meg at jeg kan gjøre bedre, men nå har jeg kommet dit at jeg heller prøver å lytte til de rundt meg som sier at det jeg presterer er godt nok. Det er vanskelig å tro på det, men etter en god prat og en nøye vurdering av mine egne prestasjoner blir vi som regel enige om at det jeg klarer å prestere på skolefronten akkurat nå, er godt nok. Hva kan man forvente da? jeg er jo ikke frisk. For noen uker siden lå jeg passiv i reimer døgnet rundt og hadde kun en tanke i hodet. Jeg har kommet langt nå, selv om hver dag er en kamp. Jeg kjemper mot gamle fæle minner, sterke stemmer og bilder i hodet. Jeg prøver hele tiden å fortelle fastvakten min om hva stemmene forteller meg. når jeg deler dem, blir de ikke så farlige lenger, selv om de fortsatt er intense. Det er mange runder iløpet av en dag. Vi driver mye med realitetsorientering og tilbake-til-virkeligheten-20014-orienteringer for å si det sånn. Så blir jeg veldig lei innimellom og oppgitt over hvor håpløst jeg føler alt er. hvorfor kan jeg ikke bare få lov å være frisk? Det er så urettferdig at det hele tiden skal være ett eller annet. Jeg vil ha fred og ro. Det får jeg til innimellom, men så snubler jeg igjen, og har noen dårlige øyeblikk, før jeg reiser meg igjen. Men det må sies at jeg får utrolig mye god hjelp. Jeg føler meg 100% trygg her på DPSn. I mine dårlige øyeblikk er det selvsagt vanskelig å kjenne på tryggheten jeg er så sterkt avhengig av, så da må jeg kjempe meg tilbake til meg selv med hjelp av personalet. De er der for meg hele tiden. Jeg er aldri alene. Mange ville kanskje tenkt at det må være utfordrende å aldri få privatliv og være alene, men i min situasjon har jeg blitt så vant til det, at det er nesten vanskelig når jeg er alene igjen. Noen ganger skulle jeg ønske at jeg kunne vært en selvstendig og sterk person som klarer å ta valg og avgjørelser som er bra for meg selv både på kort og lang sikt. Det er ganske sårt å være 20 år og være så hjelpetrengende hele tiden. Jeg ser vennene mine reiser verden rundt og er glade og fornøyde studenter nå, mens jeg sitter stuck i min egen syke verden. slike tanker har jeg ofte, og de eskalerer gjerne og utvikler seg til motløshet og håpløshet. Det er lett å svartmale absolutt alt og tenke destruktivt om alt. Det er urettferdig at noen må slite så fælt og ha det så vondt. Men innimellom har jeg mine stunder jeg også. stunder hvor jeg er 100% tilstede og koser meg. Det er for eksempel når jeg sitter med gitaren i hendene og synger for full hals. Eller får koselige meldinger fra venner eller bekjente. eller når man blir satt pris på av andre mennesker. eller når man har gode samtaler med fantastiske mennesker. eller når jeg får 5-er eller 6-er som karakter på en oppgave jeg har jobbet hardt med. disse tingene har jeg i livet mitt jeg også, og det er så godt. Jeg prøver å tenke at det er så mye postivt jeg kan fylle livet mitt med fremover. Jeg kan faktisk fylle det med hva jeg vil. Jeg kan bli den personen jeg vil. Jeg kan få oppleve det jeg vil. Jeg har mulighet til å få akkurat det livet jeg vil. Men da må jeg fortsette å gå på RIKTIG vei, ikke snu eller gå en annen vei. Ikke adlyde stemmene. Ikke la motløsheten fylle hjerte mitt. Det er så mye annet jeg kan fylle hjertet mitt med. Og jeg gleder meg til jeg finner det. Det finnes så mange ting man kan fylle ensomheten og tomme rom i hjertet med. Man må finne lyset som skal erstatte mørket. Men da må man ville det med hele seg. Sommer, kjæreste, tantebarn, sang, musikk, skole, gode ord, sommerfugler, gode smaker, gode samtaler, vakre mennesker, gode nyheter. Man har et valg hele veien. Velger man lyset eller mørket? Nå har jeg blitt voksen, og selv om alle de traumatiske opplevelsene jeg har opplevd oppgjennom årene sitter klistret fast i hjernebarken min som superlim og på cellenivå, så har jeg faktisk et valg. Jeg kan velge å rett og slett slutte å la fortiden min prege meg og livet mitt. Jeg kan ta et valg om å gå videre. Gå videre til lyset og forlate og ta avstand til mørket en gang for alle. Jeg vet det vil være der og lure i buskene for alltid, men det handler om å ta kontroll over eget liv og egne følelser, og ikke minst handlingene som man velger å iverksette av egne følelser og tanker. Jeg må gi slipp på barnet i meg. Jeg må gi slipp på smerten som i årevis har fått styrt alt i livet mitt. Jeg har vært så redd. Jeg vil heller dø og forlate jorda enn å sitte alene med smerten og sårene mine. Hvis jeg har planer om å fortsette og bli værende på jorda og samtidig få et godt liv mens jeg er her, så må jeg tørre å stikke hull på den ballongen hvor smerten og sårene mine sitter, og få det ut av kroppen og systemet. Da er det igjen helt avgjørende at disse uutholdelige greiene kommer ut på riktig måte. Det er vel det som skjer med meg akkurat nå. Jeg har ingen muligheter eller svært liten mulighet til å ty til mestringsstrategier som gjør at jeg flykter fra alt, og jeg blir tvingt til å faktisk kjenne på følelser og all helvetes smerte. Der og da tror jeg jo at jeg holder på å dø av angst, og er helt overbevist om at dette kommer til å rase rett til helvete. Ihvertfall ender jeg i helvete med tanke på all faenskap som kommer ut av kjeften på meg når følelsene raser inni meg. Den store forskjellen fra før er vel at jeg lar ikke følelsene bare rase INNI meg lenger, de kommer faktisk ut. Det er mye sinne, mye gråt av sorgen og såre øyeblikk. som regel er dette så intenst at jeg blir fjern og forsvinner fra denne virkeligheten.

Nå høres kanskje ut som jeg konstant går å lider, og sånn er det jo ikke. Jeg har jo gode øyeblikk, ja til og med gode hele dager. selv om mørket lusker, så har jeg kontroll. Jeg er sjefen over hva jeg vil slippe inn og ut mesteparten av tiden. Men når jeg ikke klarer å ta gode valg og er helt "speica" får jeg god hjelp til å holde ut, selv om jeg i daværende tilstand er meget uenig i det som foregår.

Jeg prøver å fortelle meg selv at jeg skal overleve dette. Jeg har lyst å være jenta som overvant sykdommen og klarte å gi slipp. Jenta som fant veien til lyset og som lever i det. Jenta som fokuserer på at sola skinner, og som endelig selv kan tro på at hun selv skinner som sola som hun skrev i en sang at hun så sterkt ønsket å gjøre. Jenta som kjempet så hardt at hun oppnådde drømmen sin og ble sykepleier og som i en dag i fremtiden hjelper mange syke skjebner til å nå lyset de også. Jeg vil en dag få oppleve min lykkeligste dag i livet hvor jeg går opp kirkegulvet mot min nye prins, og kort tid etter vil jeg oppleve å ha mitt eget kjære barn på brystet. Der og da føler jeg for første gang morskjærligheten og skjønner fullt og hellt hvorfor mamma aldri gav meg opp. Jeg lever hver dag og føler endelig at jeg er på toppen av livet mitt. En dag mange lykkelige år senere sitter jeg med barnebarnene mine på fanget og forteller om mitt fantastiske liv. Jeg forteller dem sannheten om livet, for der og da har jeg funnet den.

tenk det! dette kan bli mitt liv. Men det er kun hvis jeg velger at det skal bli det, og foreløbig leder jeg kampen. men det er forbanna jevnt, så jeg må passe på. hvert skritt i riktig retning er like viktig.

Siden jeg har vært i sykehusverdenen lenge, har jeg jo møtt mange triste skjebner. Jeg har til og med opplevd å miste noen fordi de tapte kampen mot en alvorlig sykdom. Jeg har fulgt vennene mine til graven. Det å se et menneskets lys sakte slokne, er noe av det tøffeste jeg har opplevd. Det er så urettferdig og vondt. Vi fikk jo livet i gave og mange lever det også, men så blir livet plutselig frarøvet dem. Det er ingenting som er føles rettferdig i en slik situasjon. Jeg har også selv levd med tanken om at "det" skjer ikke meg. Men her sitter jeg, 20 år gammel og har opplevd mere livskriser enn en 90-åring. Jeg glemmer aldri den gangen jeg helhjertet bestemte meg for å ta mitt eget liv. En grusom følelse av sorg fylte hver centimeter av kroppen min. Jeg følte jeg ikke hadde noe valg. Jeg følte at jeg ikke fortjente å leve livet mitt, og at jeg måtte dø. Jeg har aldri grått så mye som de øyeblikkene. Jeg hadde så lyst å leve, men jeg hadde fått dødsdømmen, og jeg ventet på å henrette meg selv. Jeg visste samtidig at snart ville lidelsene ta slutt for min del, men tanken på all sorgen jeg kom til å etterlate meg gjorde forferdelig vondt. Det gjorde at jeg klarte å forbli på jorden litt ekstra tid. Jeg glemmer aldri dødsangsten, og følelsen av å sakte kjenne mitt eget liv renne ut av meg. Det var for sent og angre, og jeg fikk for første gang se døden i øynene. Men jeg hadde englevakt. En engel reddet meg, og gav meg en ny sjanse til å leve. Etter det jeg overlevde, var det ikke vanskelig å komme frem til konklusjonen at det var en mening med at det gikk bra. Jeg skulle leve. Frida skulle leve. I dag er jeg takknemlig for dette. Jeg fikk en sjanse til. Etter det har jeg valgt veien tilbake til livet. Men den har vært tung å gå, og jeg har ramlet utallige ganger. Men det er da det er så fantastisk at det finnes mennesker som bærer håpet for deg og lyser opp stien du skal gå, når alt er mørkt og vondt. Jeg har lært at uansett hvor langt du har gått i feil retning eller på feil sti, kan du snu. Du kan finne tilbake til den riktige veien. En ting er sikkert, livet gir deg aldri opp før man gir opp selv. Men det er dessverre tilfeller hvor vakre mennesker med store drømmer og en enorm livsglede, blir fratatt sitt eget liv totalt. De kjemper og kjemper, men kroppen kjemper imot deg. vakre mennsker blir til skinnende stjerner på himmelen. vakre mennesker går rundt på jorden i en åndelig skikkelse og passer på alle de er glade i, sørger for at alt er bra, før de seiler videre inn i sitt fredfulle drømmeparadis, himmelen. Jeg synes det er alt for urettferdig at uskyldige mennsker skal dø, så jeg klarer ikke å tro annet enn at de havner på et godt sted til slutt hvor de finner fred og frihet som de ikke fant på jorden. Hvis det ikke fantes en himmel, hva er meningen da? hvorfor ender noen mennesker opp med å dø da? Det er jo ikke rettferdig. nei, jeg tror på himmelen. Det finnes mange sjeler som flyr og vandrer i himmelen, og venter på oss, men de har ett ønske, og det er at vi lever vårt liv fullt og helt mens vi har det dyrebare livet her på jorda. Vi mennesker må hjelpe hverandre slik at vi klarer det. Vi må hjelpe hverandre slik at vi klarer å leve et så godt liv som mulig. Vi må hjelpe oss selv med å ta gode valg. For det er opp til oss selv hvordan vi vil at livet vårt skal se ut. Det er dessverre mange mennesker på jorda som ikke har det bra. Det er så mye fælt som skjer i verden. krig, sykdom, skillsmisser, krangel, terror... jeg har ikke ord. Hvorfor skulle vi mennesker ha et ønske om å ødlegge et annet liv. For en ting er sikkert, om vi er jente eller gutt, lang eller kort, tynn eller tykk, glad eller trist, frisk eller syk, ensom eller sosial.. vi har da alle lik verdi, og vi fortjener da alle et godt liv. Det som er så synd er at det er så mange mennesker som dessverre tar en rekke feil valg her i livet som igjen fører til at vi ender på feil vei. mange velger bort lyset. Fordi også lysets vei har tornestier. også lysets vei har dype hull i bakken. Fordi også i Lyset er det mørke. Det er noe vi bare må akseptere å leve med. Det som er viktig er hvordan vi mennsker velger å fokusere på livet. fokuserer vi bare på det som er mørkt og trist er det stor sjans for at det er nettopp det som kommer til å fylle oss. Men velger vi å fokusere på livets skatter, på gode mennesker som gir oss noe, på det vi mestrer fremfor feilene vi begår, på bakkene vi bestiger fremfor bakkene vi faller, på det som gjør at vi synes det er godt og meningsfylt å leve, til slutt kan man sitte som et krøkete og eldgammelt menneske på et gamlehjem, lykkelig og fornøyd over det vi har opplevd og klart å utrettet i livet vi har levd. Er ikke det noe vi alle egentlig ønsker? Det å kjenne at "jeg levde livet mitt til det fulle og hele". Hvis det er det du ønsker, så synes jeg at du nå skal stoppe opp på veien din, og tenke deg om. Tenk på alt du har i livet ditt som du er og bør være takknemlig for. Tenk på alt du har opplevd og alt du ønsker å oppleve. Tenk på alle menneskene som du har rundt deg som er glade i deg og som du er glad i. Tenk på hva i livet ditt som gjør at du stangerer, og tenk deg godt om hva du bør gjøre med det. Tenk på hvem du vil være som person, og hvilke signaler du vil sende ut til andre. Tenk på hva du kommer til å bety for noen og hva du betyr for noen. Tenk på hva du vil endre i livet ditt som kommer til å gjøre at du får det bedre. Tenk på hva du vil med livet ditt... for du lever bare en gang.

Jeg sier ikke at jeg sitter med alle svarene eller fasiten om hvordan man får et godt liv. Jeg sier bare det hjertet mitt forteller meg på vei til lyset gjennom livet, etter å ha levd i mørket i mange år. Jeg vet bare en ting. Livets muligheter er mange, og det er opp til deg om du vil ta dem..
~Frida~