onsdag 28. mai 2014

det løser seg

Dagene går litt lettere. Ting begynner å letne litt kjenner jeg. trykket i hodet og den lammende angsten begynner sakte men sikkert å vike litt mer for hver dag... Jeg tror det er en sammenheng med at jeg nå får medisiner som hjelper meg og at jeg nå virkelig jobber og kjemper mer enn jeg noensinne har gjort. Sykdommen har aldri vært så sterk og utartet seg så sterkt, men samtidig holder jeg meg beinhard og prøver å være sterkere enn den. Jeg klarer det mesteparten av tiden, og da er det så herlig, for da kjenner jeg at jeg er sterkere enn demonen som i årevis har styrt meg og sakte brutt meg ned. Jeg kan kjenne på Fridas behov og kjenne etter hva Frida vil gjøre og ta gode valg. Jeg bruker kanskje litt lengre tid enn de fleste, men jeg får det til. Jeg tar de gode valgene. Og når jeg ikke får det til, får jeg hjelp til det. Helt ærlig trodde jeg aldri at jeg skulle få noe som helst hjelp av noen medisiner. Vertfall ikke at de skulle dempe stemmer som har styrt livet mitt i årevis. Men de gjør det. de hjelper.
Hva betyr egentlig hjelper? For meg er det både skummelt og greit samtidig at stemmene blir mindre intense. Det betyr at jeg må forholde meg til verden på en ny måte. Jeg må faktisk kjenne på følelser som kommer. Og det er utrolig skummelt. Jeg er jo vant til å fortrenge følelser eller ikke forholde meg til dem ved å flykte fra dem på destruktive måter. Jeg er jo vant til å høre lilleFrida rope følelsene mine til meg.. Det har liksom vært min ting siden jeg var 5 år gammel...

Dissosoiasjon! det er det som foregår for tida. Det har egentlig foregått over mange år, men det er først nå det har fått et navn. Det er nå vi vet hvordan vi skal forholde oss til det...

Dissosiasjon er en slags forsvarsmekanisme. Det er en måte å flykte fra virkeligheten og nåtiden på. Det er en måte å forsvinne ut av situasjonen og eksistensen som er vond på.
Når angsten herjer i meg, begynner det. Hjernen beskytter meg mot angsten ved å rømme fra den. Dette skjer utenfor min kontroll, og jeg får enten psykogene anfall eller så blir jeg skikkelig fjern og vet ikke hvor jeg er eller hvem jeg er(snakker ofte i tredjeperson, fordi det er stemmer som styrer), og sansene spiller deg puss som at eks synet blir ekstremt tåkete. Dette er ekstremt ubehagelig å oppleve, så det kommer ofte flere anfall etter hverandre... men det går over.. heldigvis... det går over, så kommer jeg til meg selv igjen, men det tar tid. noen ganger flere timer...

Over til noe annet. I dag har jeg hatt besøk. Endelig fikk jeg ha besøk av Thina, min beste venninde. Vi koste oss med is i solveggen og fikk prate masse. Så sang jeg og spilte til henne. Thina er en person jeg er så glad i, og som jeg er sjeleglad jeg har i livet mitt... Jeg vet du leser dette thina, og du er verdens beste... Etter besøket dro jeg til solsiden en tur. måtte ta noen ærend. Fant meg et par sko på farten, så da ble det enda mere sko på meg. Jaja, jeg trenger det, fordi føttene mine har merkelig nok vokst etter jeg gikk opp i vekt. Jeg har gått opp en størrelse.

Jeg overlever dagene her på et vis. Jeg prøver så godt jeg kan, og håper det er godt nok til at jeg snart får komme på plass på dpsn igjen. Det er der jeg vil ha behandlingen. Det tok faktisk to uker før jeg klarte å senke skuldrene her igjen, men nå går det mye bedre og jeg får mye mer å fylle dagene mine med. Det er godt... Jeg prøver å ta imot all hjelpa jeg kan få nå, for jeg har  så lyst å bli frisk.

Jeg har også kommet så langt i år at jeg får fullført skolen, endelig. Jeg bestemte meg for at det var noe jeg virkelig skulle fokusere på i år, og jeg har nådd målet mitt. Jeg får standpunkt i alle fag. Ikke nok med det. Jeg får toppkarakterer i alle fag, uten å ha vært på skolen. Det føler jeg at jeg må prøve å klappe meg på skuldra for. Jeg har en avtale med skolen. Jeg er vanlig elev, og følger undervisningen på Itslearning, og får prøver og innleveringer tilsendt. Dette har fungert veldig bra.
Jeg vet ikke hvordan det blir neste år. Det blir jo litt spesielt siden det er siste året, men lærerne mine betrygget meg på at vi skulle få det til på et vis, så jeg senker skuldrene der også...

alt ordner seg.. Jeg ser jo det.. Jeg kan slappe av, fordi alt ordner seg, og det finner løsninger på det meste, man må bare være åpen for det.
~Frida~

2 kommentarer:

  1. flinke flinke jenta mi! Du er så sterk og vakker på alle måter :) jeg er så stolt av deg Frida, for du mestrer så mye å du står på. greit nok at du har gummi nese, men du har ryggrad av stål! Gratulerer med topp karakterer, du fortjener virkelig en stor klapp på skuldra! har ikke ord på hvor stolt jeg er av deg!
    stå på nå jenta mi, siste innspurt før livet. ufattelig glad i deg, verdens beste Frida min <3

    SvarSlett
    Svar
    1. thina mi <3 nesa di er nok mer beinete, men ryggraden min er heldigvis i god behold :)
      takk, masse takk vænnen.. evig glad i deg

      Slett

gode ord dør sist