Jeg er Frida

Noen ganger er jeg redd for kreftene som finnes i meg. Når jeg tenker på hva de har fått meg til å gjøre, blir jeg skremt. De rundt meg vil kanskje si "Frida har endelig skjønt alvoret" liksom. For meg handlet det aldri om å skjønne det. Jeg gikk hele veien med en angst på at jeg aldri ville komme til meg selv igjen etter en dissosiasjon, fordi jeg hadde tapt kampen mot stemmene, mot kreftene. Jeg kjente selv hva jeg gikk å kjempet mot hver dag, og jeg var overbevist om at jeg kom til å tape, at jeg kom til å dø til slutt. Jeg tenker på alt kroppen min har vært gjennom. Jeg tror det er fler enn meg som er overasket over at den har tålt det. Mamma har sagt til meg at hun tvilte aldri på at det kom til å skje noe forferdelig en dag hvis ikke noen skjønte alvoret og satte ned foten, spørsmålet var bare når det kom til å skje. Ble jeg fanget opp i tide? Egentlig ikke... Fordi det jeg har utsatt kroppen min for i dissosiativ tilstand er egentlig umenneskelig. Det burde ha gjort så vondt at det er egentlig umulig at jeg skulle ha vært tilstede når det har skjedd alle gangene. Jeg var innlagt over flere måneder og var reimet fast i en seng på hender, føtter og mage fordi de mente at det var for risikabelt for meg å være løs. Sannheten er at det kanskje stemte i en av tjuefire timer av døgnet, mens jeg lå i reimer hele døgnet, og fikk ikke en sjanse igjen. Jeg fikk bare høre at basert på tidligere erfaringer, skader du deg bare hvis vi slipper deg løs.
hvor lenge skulle jeg ligge der å råtne da? før noen grep inn? sannheten er at jeg råtnet. Inni meg råtnet jeg, og jeg ble sykere av det. Jeg ble mer desperat og veldig redd... Det å være reimet fast døgnet rundt over så lang tid gjorde noe med meg. Jeg tryglet og bad om at de skulle slippe meg løs, og gi meg en sjanse til å ta gode valg. Men jeg fikk ikke. Da måtte jeg hjem. Jeg fikk ikke være løs på åpen avdeling. Da skadet jeg meg bare uansett, så det var ikke aktuelt. Jeg fikk høre at jeg bare skadet meg på sykehus, og at den livstruende selvskadingen var helt bevisst, og at jeg hadde kontroll hele tiden. Det den jævla legen ikke fikk inni hodet sitt var at jeg egentlig dissosierte. Jeg rømte fra virkeligheten og situasjoner som ble for vonde, og gikk inn i gamle minner, gamle traumer som gjorde vondt i sjelen, og at jeg måtte slippe smerten ut fysisk der og da. Dette mente de da at jeg hadde kontroll på, og jeg fikk derfor ingen behandling heller. Så da stod vi der da, jeg og mamma, alene med dette. Det var egentlig en dødsdom hver eneste gang vi ble sendt hjem. Jeg gjorde så godt jeg kunne på den tiden, men det som skjedde med meg var jo utenfor min kontroll. Jeg skjønte hva som skulle til. Jeg måtte bare la dissosieringen komme, for å så få hjelp til å lære meg å ta kontroll, slik som vi holder på med nå. Men det fikk jeg ikke... jeg bare lå der. som en umulig gjenstand. Jeg følte meg som det, og derfor forsvant jeg. igjen.

Jeg er egentlig veldig glad for at det er over, og at saken min nå blir fulgt opp, og at jeg ivertfall får den hjelpen jeg trenger for å bli frisk... Dette kommer nok alltid til å være med meg, men jeg kommer til å lære meg å ha kontroll over det, slik at jeg kan leve livet mitt uten å være redd for å dø.. for jeg vil ikke dø. Jeg vil leve. Det har jeg alltid ønsket, og jeg har gjort så godt jeg kunne...
Jeg ser i dag at det jeg gjør er godt nok, for gradvis blir jeg friskere. gradvis kjenner jeg at det som fyller meg nå er småe glimt av frida. Den personen jeg er, og er i ferd med å bli... Jeg er en person, og det er veldig viktig for meg. Jeg har alltid vært en person, men jeg begynner nå å føle meg som en. det er en seier i seg selv. Det er en gulrot. Det å kjenne seg tilstede, det å ha verdier og meninger, det å bruke egenskapene sine, det å diskutere noe du brenner for i timesvis, det å stå på mitt, det å kjempe fordi jeg klarer det, det å ikke gi etter, det å være sterk i meg selv... det er gull verdt. Det er premien for alt jeg har jobbet for i ti år- eller egentlig hele livet.
Jeg er Frida

~Frida~