Alt eller ingenting - en evig tvang?

Mange som sliter med spiseforstyrrelser,sliter med angst for "å spise". Altså putte maten i munne, tygge og svelge. Slik var det for meg tidligere. Jeg klarte aldri å føre noe som helst inn i munnen, uten at hjertet gikk som i hundreogti. Nå er alt annerledes. Jeg har ikke angst for selve spisingen. Angsten ligger mer i det å begynne å spise, og det å ikke klare å slutte. For er det en ting jeg klarer relativt fint, så er det å spise litt mer enn jeg egentlig psykisk klarer å holde i magen. Uansett hva det er for noe som går inn, om det er salat, vann, brødmat,frukt hva som helst, så klarer jeg aldri å slutte før det enten ender med overspising eller mange ubehagelige anoreksifølelser. Det er utrolig irriterende, jeg har mangler stoppknappen.
Dette gjelder spesielt tyggis, det har jeg skrevet et innlegg om tidligere. (les her: Tyggisavhengigheten)

Hvorfor det er slik tror jeg handler om den følelsen jeg har som sier at det skal være alt eller ingenting.
Slik er det med alt. Om det er trening, mat, lekser, fest, alkohol, tyggis...
Jeg har ingen mellomting. Mellomtingen er der, men den gir meg angst. Pluss at jeg har en slags tvangstanke som har gnagd seg fast i pannelappen om at det ALLTID skal være alt eller ingenting. Hvis jeg ikke følger instruksene, resulterer det i angst. Jeg kan ikke si at jeg har prøvd så ofte å gjennomføre en handling sånn middels, og det er fordi jeg ikke tørr. Angsten blir så stor, og følelsene så vonde hvis jeg ikke følger tvangstankene.

Når jeg graver litt dypere i fornuften min, VET jeg godt at nøkkelen på denne rare sykdommen,ligger nettopp i det å finne en mellomting og akseptere. Jeg vet at matinntaket skal være sånn passe, treningen skal være sånn passe, alt skal være sånn passe, og jeg skal føle at det er greit. Det skal føles ok med sånn passe.
Akkurat nå grøsser jeg bare ved tanken. Det er jo umulig. Alt eller ingenting er det eneste som eksisterer for meg akkurat nå, så hvordan i all verdens land og rike skal JEG klare å gjøre noe som er midt i mellom, OG samtidig føle at det er GREIT?
he he he, jeg ler av angst bare ved tanken.
Samtidig ønsker jeg at det skal være greit, jeg vil at det skal være og føles greit.
Tanken på veien til at det skal bli sånn, skremmer meg. Jeg vil, men jeg får det ikke til.

Uansett, så vet jeg at dette er noe jeg skal få til en dag. Nettopp fordi jeg skal bli frisk en dag.
Frisk for meg innebærer nettopp dette med å akseptere denne mellomtingen i alle ting.
Frisk innebærer at jeg selv kan klare å velge og kjenne på hva som er greit, og det som skal kjennes på skal være denne middelstingen (jeg føler jeg har nevnt ordet mellomting nok).
Frisk innebærer at alt og ingenting ikke skal være en tanke en gang.
Men hvordan komme dit?


Er det flere som kjenner på det samme?
~Lea Amalie~