Knoppen som ville blomstre

Det var en gang en knopp.

En knopp som så gjerne ville blomstre seg stor og vakker.

Den ville kjenne vårlufta og la den fylle seg med glede over hvert eneste sekund i dagen.

Den ville være fri.

knoppen finner ikke veien ut til friheten.

Knoppen har klarer ikke å blomstre og kjenne glede.

Knoppen er trist, lei og motløs

Hvorfor?

Fordi den ikke får blomstre, på grunn av en djevelsk humle som suger sjelen ut av seg.

Humla sitter konstant på knoppen og tømmer den for liv, mens den fyller gift inn igjen. 

Knoppen prøver å holde fast i seg selv, men humla er så stor og sterk.

humla er større enn knoppen.

knoppen er svak.

Knoppen klarer ikke å leve eller overleve. 

Men den dør ikke...

Fordi....

Knoppen står ikke alene.

Det står fler blomster rundt knoppen og holder liv i den, og prøver å jage humla.

Humla sitter sterkt. Den slipper ikke taket så lett.

Men knoppen står ikke alene. 

Den har andre blomster rundt seg.

Noen holder motet oppe, noen holder håpet for knoppen, noen styrker den, noen gir den kjærlighet og omsorg, noen gir den små gleder, noen holder den oppe og noen passer på drømmene og livet som venter knoppen. 

Fordi den vil så gjerne, men  den er så svak. 

Den vil så gjerne.

--------------------------------

Jeg vil så gjerne. Men jeg er for svak til å ha kontrollen selv nå. Sykdommen er sterkest og suger livet ut av meg. Den prøver konstant og fortelle meg om sine løgner og bedrag, og fyller meg meg uro og angst over det behandlerne gjør. Det er tungt å være sterk og tenke klart når det er slikt. Det er vanskelig å forholde seg til at  man ikke får la sykdommen styre og enda verre er det å holde ut uroen og angsten ved å få sondemat.
Kroppen min er veldig syk, og det er vanskelig å forstå når den F**n's sykdommen er så sterk at jeg ikke tenker klart. Heldigvis har jeg mine kjære rundt meg som duller og støtter meg og gir meg masse kjærlighet og omsorg. Jeg trenger dem veldig nå. Mamma er her konstant. Jeg må ha den tryggheten.
Jeg vet ikke om det er riktig av meg og legge ut dette, men denne bloggen er tross alt om min vei ut av spiseforstyrrelsen, og jeg tenker at min situasjon nå ikke er noe å skjule.
Det å holde ut er verst. Og tanken på at jeg må fortsette og stå i dette i flere måneder fremover gjør at jeg mister alt av mot og styrke. Jeg snakket med overlegen her i dag, og nå som krisefasen begynner å stabiliseres, får jeg et opplegg her som skal få meg til å blomstre igjen. Motgang blir det og er det. Jeg er fortvilt og redd, men det er ikke jeg som bestemmer rammene nå, og en liten del av meg er glad for det. Det er litt godt, men sykdommen kjemper imot. Når jeg når et visst vektkrav, får jeg komme tilbake til Levanger for å fortsette. Vektkravet er laaaangt unna, og tøft å innse. Det er mange kilo og måneder og mye motstand fra spiseforstyrrelsen.

Slik er ståa! 

Jeg hater sykdommen min!
 Jeg hater at det har gått så langt!
 Jeg hater at jeg ikke er sterk nok!
 Jeg hater uroen og angsten!
 Jeg hater alt sykdommen har gjort med meg og min kropp!
Takk gud for at jeg har mine kjære <3 

Jeg prøver å tenke positivt. Våren er for eksempel rett rundt hjørnet her på østmarka. Gule hestehov og bløtt løv på bakken. Temperaturen er mildere og lufta er herlig. I dag fikk jeg bevilget meg en tur ut i vårlufta også.

funn av tegn til våren gir små gleder selv for lille meg

nydelige hestehov

I dag fant jeg disse herlighetene

Krokus

<3

Se! den blomstrer!

Litt underlig blikk x)

Vår! Vår! Vår! Vår! Tenk positivt!
Sukk, her er det en time i gangen altså...

Tenker på dere der ute folkens. <3
~Frida~