nattetanker...

I morgen er det veiedag igjen. Jeg er utrolig spent på hva vekta vil vise. Jeg håper at jobben jeg har gjort vil vise resultater. Jeg vil. Jeg vil så inderlig bli frisk. Jeg vil så inderlig bli frisk, så jeg håper at jobben jeg har gjort de to siste dagene er nok.
Jeg har tenkt litt i kveld. Jeg har brukt kvelden på å tenke hva jeg egentlig trenger for å klare å gå opp i vekt.
Jeg, Frida ønsker å bli frisk, og vet at vektoppgang må til. Det som er så vanskelig, er at den eneste måten å gå opp i vekt på er å bekjempe anoreksimonsterets motstand og beholde maten i magen. Jeg må kjenne meg oppfyllt og kvalm i noen dager, og la næringen gå inn i kroppen min. Jeg må trosse treningstvangen. Jeg må takle angsten. Jeg må tenke på alt jeg får igjen for å gjennomgå dette helvetet, og jeg må tørre å ha troen på at alt skal bli bra. Jeg må tro at jeg skal klare det.
Maten er medisin, men jeg trenger så mye mer enn det. Jeg trenger noe å fylle dagene mine med. Jeg trenger noe å fylle den tiden anoreksien tar. Jobben min er å beholde maten og gå opp i vekt nå, og da trenger jeg mye mer enn bare mat for å klare det. Det har jeg tenkt å formidle i morgen på møtet.
Jeg skulle så inderlig ønske at jeg hadde vært på Levanger nå, fordi der er det et helhetlig opplegg. Akkurat som jeg trenger nå. Jeg føler meg så motivert, men jeg trenger så mye mer enn bare maten. Tanken på at jeg må klare å gå opp over 10 kg før jeg får komme til Levanger gjør meg litt motløs. Jeg skulle ønske jeg kunne kommet dit nå. Jeg stiller meg selv spørsmålet. Hva trenger jeg for å klare å gå opp så mye i vekt? alt jeg vil er å dra til Levanger, fordi jeg så inderlig ønsker å bli frisk. Men jeg vet ikke hvordan jeg skal klare å bekjempe anoreksitrollet alene. Her på østmarka er det ikke det samme opplegget som på levanger. Jeg er på en akkuttpost. De har ikke spesialkompetanse innen spiseforstyrrelser her, og jeg trenger så mye mer enn bare mat.

~Frida~