Hvordan er det å leve? hvordan er det å kjenne at man lever? sist jeg kan huske at jeg levde, var i 10-årsalderen. Etter det har alle følelser om å kjenne meg levende vært knyttet til smerte. Jeg har måttet påføre meg selv smerte for å kjenne at jeg levde. Jeg måtte få den uidentifiserte smerten innvendig utenpå, eller kjenne på sult, kaste opp etc. Alt som fikk meg til å kjenne meg levende var smerten. Og smerten var under anoreksitrollets kontroll.
Jeg vil kjenne at jeg lever og er fyllt av gleder, drømmer og frihet. Jeg vil kjenne at jeg lever og at jeg er fri.
Fri til å velge, Fri til å tenke tanker, fri til å kjenne på følelser, fri til å stå i motgang og medgang, fri til å oppfylle mine drømmer, fri til å tro og håpe, fri til å gjøre det jeg vil, fri til å oppnå mine mål, fri til å være frisk.
Jeg vil KJENNE at jeg lever. Frida vil kjenne at hun lever.
så jeg spør igjen. Hvordan er det å leve? Hvordan er det å kjenne at man lever?
Det å overleve anoreksiens klør hver dag, stå imot, kjenne på smerten av klørne som stikker i brystet fordi jeg ikke befaler anoreksitrollets ordre, er et helvete. Anoreksitrollet prøver å suge ut alt av friske tanker og erstatte dem med giftige anoreksitanker som skal få meg til å adlyde ordre. Den gir seg aldri, og gir ikke opp fordi jeg vinner en kamp. Da slår den ekstra hardt tilbake neste gang. Det er et helvete, men det finnes bare en vei ut av denne spiseforstyrrede verden. Det å stå i det og holde ut på veien i motgang og medgang.
jeg må gå veien.
~Frida~
Stå på kjære Frida :) Blir nesten rørt av å lese dine tanker om å være fri, så dette skal du klare!
SvarSlettKjære Frida:) Har lest bloggen din en stund og er så imponert over hvor utrolig flink du er til å sette ord på hvordan du opplever din hverdag.
SvarSlettDu er en mester til å uttrykke deg, og du gjør mange rørt til tårer når du beskriver din daglige kamp. Har ikke forstått så mye av denne sykdommen tidligere, men du gir den både et ansikt og en beskrivelse som er helt unik.
Følger deg dag for dag på bloggen og gleder meg stort sammen med deg når ting går rette veien.
Du har en stor kamp foran deg, men når en tar et lite steg av gangen så kommer en i mål!! Tror det er viktig at ting ikke går for hurtig når en har vært syk så lenge, men at du heller bruker litt tid på å finne balansen for hvert lille skritt du tar. Så vær tålmodig og gled deg over at du er på rett vei nå! Vi er mange som heier på deg og folder våre hender og ber for deg at du må få all den styrken du trenger nå. Lykke til, Frida!!