Dagen i dag

Jeg er forvirret.Jeg vet ikke hva som er riktig å skrive og ikke. Jeg vet ikke hva som er lurt av meg å skrive.
Jeg kan vel begynne med hvordan dagen min har vært.
Formiddagen min var egentlig kjempebra. Jeg fullførte både frokost og lunsj som smurt. Jeg hadde en utrolig flott morgenstund før lunsj. En herlig dame som jobber her og som tilfeldigvis også har gått på musikklinja, dro meg med nede i kjelleren her for å prøve å synge litt. Jeg ble jo kjempegira og klarte å synge igjen. Tidligere har jeg ikke hatt krefter til å få ut så mye som en tone omtrent. Men i dag, i dag sang Frida med Frida-stemmen sin igjen. Jeg er mer Frida. Alle som jobber her sier det til meg. De ser det for hver dag. De blir kjent med Frida. De får se mine egenskaper og personlighet mye mer. Og det betyr jo at jeg er mer Frida også. Jeg har ikke tenkt så mye over det, men jeg føler meg mer som Frida også. Utfordringen er at jeg er så utålmodig. jeg skulle så gjerne vært Frida hele tiden, klart å mestre alt hele tiden, klart å tatt vare på meg selv hele tiden. Men jeg er vertfall på riktig vei. Jeg hadde også en kjempe koselig tur med ei som jobber her.
Jeg merker at gåturene jeg får, hjelper meg utrolig mye. Det er godt å få komme seg ut og røre litt på kroppen, samtidig får jeg tankene litt på andre ting, og det er jo normalt å gå tur istede for å trene av anoreksiens lyster. Jeg liker å gå tur, og jeg prøver så godt jeg kan å gå de turene mine med riktig fokus.
Det skal være en gåtur, ikke en forbrenne-kalorier-tur.

Middagen i dag var utfordrende. Pga at jeg i to dager har spist brød jeg ikke tåler, i tillegg til at magen verker fordi den ikke er vant med fast føde, er jeg mye kvalm og uvel. Under hele middagen var jeg kvalm, og anoreksitrollet benyttet seg godt av den. Jeg slapp å spise alt. Det er ikke bra. Alt må spises opp. Risen skal ikke ligge igjen. Det skaper onde sirkler. Da vinner anoreksitrollet. Det skal ikke være greit at det ligger igjen mat på fatet. All maten skal spises opp. Nå vet jeg at det blir vanskelig i morgen. Nå vet jeg at anoreksitrollet kommer til å benytte seg av akkurat samme knep.

Etter middagen kom mamma på besøk. Vi hadde en kjempe koselig stund sammen. En gåtur til sponhuset, kaffekos og fotmassasje. Mamma er god å ha.

Kveldsmaten gikk heller ikke så bra. Jeg fikk i meg deler av maten. Men pga at anoreksitrollet mente at brødskiva var tykkere enn i går, og at jeg måtte smøre på maten selv, ble mulighetene for triksing og anoreksiknep lett tilgjengelig. Anoreksitrollet vant litt.

Det skal ikke være slik. Det skal ikke være mulig at anoreksitrollet skal få styringen nå. Det er jeg som skal ha styringen med hjelp av personalet. Det er derfor jeg er så forvirret nå. Anoreksien får muligheter som den ikke skal ha. Jeg er ikke sterk nok til å ha muligheter enda. Rammene må være strenge og faste. Ting må gjøres på samme måte. Jeg skal styre dagen, jeg er sjefen, jeg skal gjøre jobben min.
Dagens unnaluring gjør meg forvirret og redd. Jeg vet at morgendagen blir vanskelig, fordi jeg kommer til å ha svake øyeblikk i de kampene som jeg i dag tapte.

Det går veldig opp og ned. Jeg blir litt oppgitt og fortvilt over at anoreksien fortsatt kjemper sånn imot. Jeg blir sint for at anoreksien får muligheter til å lure. Det skal ikke være slik.

Hva skal jeg bestemme meg for i forhold til morgendagen? skal jeg la anoreksien styre meg på samme måte? skal jeg kjempe meg gjennom måltidene og fullføre?
Jeg vet jo hvor jeg vil. Jeg vil bli frisk. Men på slike dager blir motet svekket. Jeg mister troen på at jeg kommer til å vinne denne kampen. Men hva skal jeg gjøre da? Jeg må gjennom dette uansett. Jeg må gjennom dette for å nå målet mitt. Det er nå kampen er. Det er nå jeg skal kjempe for å nå målet mitt. Det er nå det er jeg som må sterk og gjøre jobben min hver dag. Jeg har til og med et delmål og strekke meg etter.
I dag fikk jeg et kanskje-ja fra legen om permisjon til kibnebfestivalen neste helg. Det er en STOR ENORM motivasjonsfaktor for meg, men det kan bare nåes hvis ALT går etter planen. Det ville betydd så enormt mye for meg å få dra på den permisjonen. Ord kan ikke beskrive hvor sterkt jeg ønsker det. JEG VIL JEG VIL!

Nei, Frida Johnsen. Nå må du være sterk
~Frida~