fremover mot livet

nå gjør det vondt på innsiden. Det er sårene som verker. de indre sårene. følelsen er angst med stor bokstav. Det gjør bare så vondt. angsten sitter i brystet og bruser gjennom hele kroppen. kroppen føles nummen. jeg føler bare angsten. Jeg har nådd spenningsnivået over min mestringsevne. Jeg merker kroppen og hodet bare vil forsvinne i et svart hull. sykdommen brøler, og vil ha meg til å handle destruktivt. Den vil ha meg til å forsvinne i dens svarte hull. Den vil ha meg til å følge dens mørke vei.

Men jeg er sterk. Min stemme er sterkest. Min stemme teller mest. Min stemme bestemmer. Jeg, Frida.
Det er nå jeg har valget. I kveld er det 1 måned siden jeg sist flyktet destruktivt. Følgene av det har vært dramatisk og alvorlig, men nå er det over. Jeg er frisk fra det. Derfor brøler sykdommen. Den er sint. den vil ha meg til å kjenne fysisk smerte overfor psykisk. Eller egentlig er det jeg som vil flykte fra smerten, men sykdommen hvisker og lukker meg med sine metoder. Men jeg vet bedre. Jeg vet at det er bare løgner på løgner. Jeg skal holde ut. Jeg skal heller la en mestringsfølelse over at jeg har klart 1 måned uten å høre på sykdommen. For ja, det er en seier for meg.

Jeg må fokusere på målene mine. Jeg vil bli frisk. jeg må kjempe for å bli frisk. Jeg vet at jeg en dag vil nå målet mitt hvis jeg bare følger mine friske veier frem. Jeg skal dit. Jeg skal frem.
Hendene er der for meg også. Jeg er sterkere enn sykdommen. Jeg bestemmer over mitt liv.

Jeg er litt lei meg. Jeg ser folk rundt meg her på DPS´n har det vondt på forskjellige måter. Det smerter meg på dems vegne. Jeg vil så gjerne hjelpe på noen måte. Så vet jeg at det er så mange andre der ute også som har det vondt. Jeg skulle ønske alle fikk hjelp. Alle fortjener et godt liv. Alle fortjener å kjenne glede og mestring. Jeg bare tenker på hvor mange gode følelser det egentlig går ann å kjenne. Det er et hav av dem. sommerfugler, barnelatter, en eksamenskarakter, smaken av god mat, solen... Det er så mye godt her i verden. Jeg skulle ønske det bare var lettere å se de små tingene og være takknemlig for dem, for de er der når man ser godt nok etter. Jeg får lyst å fylle alle triste sjeler der ute med glede. For alle fortjener det.
Når jeg sitter å skriver om dette kjenner jeg kroppen roer seg. Jeg har skrevet meg ut av angsten. Den forsvant litt. Det handler om å ikke innvolvere seg i den. Ikke la den fylle meg. Fylle hodet med gode ting, så blir kroppen med. Jeg må bare tenke at jeg skal komme meg gjennom dette. For det er mulig.
Så lenge jeg vil velge livet er det mulig.
Det gjelder alle. Jeg tenker på en fantastisk bok jeg leste for en stund siden som berørte meg veldig. Den handlet om Tones kamp mot kreften. Hennes vilje og fokus imponerte meg veldig. Hun sa at hun kunne tenke at hver dag er lille julaften. Så kunne hun glede seg til morgendagen, for da ville det bli en fantastisk dag med masse gaver. Hvis man tenker at gavene i seg selv ikke er praktiske gaver, men gaver som en klem, et brev, sol, en telefon, et smil..slike ting. Man må prøve å se det positive i alt. hvis det ble sol kunne hun ta på seg et skjørt. ble det regn, kunne hun bruke de fine støvlene sine etc. Hennes enestående og modige positive vesen berørte meg.
Jeg tror at det går ann å leve slik. Man kan finne en tilstand hvor man ser alle de små gode tingene som kan gjøre så stor forskjell. Man må bare tenke positivt.
Nok en gang. Jeg skulle ønske alle klarte å tenke litt slikt. Jeg skulle ønske jeg også klarte det hele tiden. For tiden er verdigfull. Tiden er livet vårt, og vi velger hva vi vil fylle den med.

Så i kveld velger jeg å fylle tiden min med en mestringsfølelse. Jeg har vunnet mange kamper den siste måneden, og det skal jeg fortsette med. Det finnes bare en vei. Fremover mot livet.
~Frida~