tenketanker rundt litt av hvert

Huff, det går opp og ned og opp og ned, og heldigvis opp igjen. Det er tunge tak å ta for meg. Jeg befinner meg i en fase og på et sted jeg aldri har vært før. Jeg er såppas langt opp i vekt(bmi 15) og samtidig på riktig vei mot frisk. Jeg er der at det viktigste av alt er å holde ut følelsene UTEN Å FLYKTE. før har jeg alltid flyktet fra følelsene. nå står jeg i dem, og det er fryktelig tungt. Jeg må tørre å ha mat i magen. Jeg må tørre å kjenne på skittenhetsfølelsen etter jeg har spist. Jeg må tørre å be om hjelp. Jeg må gjennom følelsene. Jeg må åpne munnen min og snakke. Den eneste måten å bli frisk på, er å ta fatt i problemene. slik er det jo med alt når man er syk. har man brekt en fot, er det i foten problemet ligger, og man må ha gips for å bli bra. har man en infeksjon, trenger man antibiotika for å bli bra. Slik er det hos meg også. For å finne ut av problemet trenger jeg å grave dypt i følelsene også. Man må inn til roten for å bli bedre.

Når jeg har litt tunge dager, slik som nå, har jeg som regel litt tunge tanker. Jeg tenker ofte "jeg kunne like gjerne vært død" og "hva er vitsen", så tar jeg meg selv i å tenke slik og blir litt sint på meg selv. At jeg kan tenke sånn. Jeg skal være glad jeg er i live. Jeg har vært døden nær så utrolig mange ganger. Det er et mirakel at jeg lever enda. leger og kirurger har gitt meg opp. De sa at jeg ikke kunne bli frisk. De sa at jeg bare måtte sendes hjem og bli en pleiepasient. Jeg kom nok ikke til å leve stort sett lenger. Det var før jul.
Takket være et utrolig behandlingsteam her på Orkdal DPS lever jeg i dag. De har reddet livet mitt.
Jeg husker jeg satt på sykehuset nyopperert for 20. gang og fikk beskjeden om at jeg var gidd opp.
Men de på DPS¨n hadde tro på meg. De ville prøve mer. Takk og lov for det.

I dag har jeg gått opp 5 kg siden da. Jeg spiser og går opp i vekt. Jeg kjenner på følelser. Jeg skader ikke meg selv lenger, jeg ber om hjelp. Jeg får til å være Frida sammen med kjæresten min igjen. Jeg mestrer mye
og går på riktig vei. Jeg jobber knallhardt hver dag for å tenke riktig og ta riktige valg, slik at jeg har best mulig utgangspunkt til behandling på Levanger. pjoh, jeg lever. Det skal jeg være takknemlig for.
Det er litt vanskelig å tenke at jeg skal være takknemlig hele tiden, men jeg prøver hvertfall å tenke at det vil komme en dag hvor jeg skal tenke hvor bra det var at jeg nettopp valgte å ha dette fokuset jeg har og kjemper for å ha. fordi en dag vil all kjempingen være verdt det. En dag er jeg frisk og kan leve livet mitt, istede for å flykte fordi alt er så vondt. en dag har jeg et liv som gjør at jeg smiler mer enn jeg gråter. Gråte vil jeg selvfølgelig gjøre også, men det fordi det er naturlig å gråte.

åh, som jeg gleder meg til å gråte igjen. Jeg har ikke grått på lenge, men jeg vet at tårene kommer snart. Det blir så godt å bare slippe alt ut ved å GRÅTE! å den lettelsen etterpå. Jeg trodde aldri jeg skulle si det, men jeg gleder meg virkelig til å gråte.

pjoh, det er mange tanker i hodet for tida. Det er bare fem uker igjen til jeg skal på Levanger. Sykdommen er ikke akkurat glad for det, og prøver seg for halve livet å få fritt spillerom. Den får meg til å tenke usanne ting som: mat er farlig, jeg er tjukk, jeg er skitten, jeg er ikke tynn nok for behandling osv. de tre første tingene er jeg relativt vant til å tenke, så de vet jeg hvordan jeg skal forholde meg til.
Når det gjelder mat har jeg en del tenketanker jeg har lært meg å tenke som jeg har nedskrevet. Hver gang jeg sliter med å tenke riktig rundt mat, leser jeg: mat er liv, mat gir energi, mat gir friske tanker, jeg fortjener mat, mat er godt for kroppen min som jeg skal ha resten av livet, mat gir næring og en friskere kropp. og det samme tenker jeg når jeg føler meg skitten etter å ha spist. Jeg prøver  tenke at de kiloene jeg har gått opp og skal gå opp, er muskler, og kilo ny Frida, nødvendige kilo for å nå målene mine. Kilo som gjør at jeg kan gjøre normale ting som å shoppe i ungdomsavdelingen, trene, være sosial, gå tur, være med kjæresten min, reise, bli mor, bli  sykepleier osv.
Så har vi den tanken om at jeg ikke er tynn nok og syk nok for behandling på Levanger. Den tanken har jeg hatt før, og jeg har erfaring om hva den tanken kan gjøre med meg og situasjonen min. Jeg står nemlig i ett veiskille hver eneste dag helt til innleggelsesdagen på Levanger kommer. Jeg kan velge å fortsette i riktig retning og holde meg stabil, eller jeg kan velge å gå den veien jeg gikk sist gang, og rett og slett ble for syk til behandling. Da må jeg tenke meg godt om hva som er riktig å gjøre.jeg må fokusere på målene mine og velge vei hver dag. hva fører meg mot målene mine? hva gjør meg godt? hva gir livsglede her og nå, for jeg lever jo nå også. hva er bra for meg nå?
Det er hard jobbing hver dag, men på kveldene kan jeg legge meg i sengen med god musikk på ørene og tenke at jeg er ett skritt nærmere et godt liv. jeg må bare fortsette å ta de riktige valgene.
~Frida~