dagene her på østmarka

mange lurer sikkert på hvordan det egentlig går med meg. Jeg skal prøve å formulere meg å skrive litt om det her tenkte jeg.
Jeg er fortsatt på akuttpost 4 på østmarka og har vært her siden starten av mai. planen er å tilbake til DPSn på Orkdal på et prøveopphold 5.august og et til uken etter før jeg skrives inn der igjen.
Jeg har vært gjennom en lang periode nå, hvor det har vært veldig mye følelses inn i bildet. Det har gått veldig opp og ned, og formen min har svingt veldig fort. Det har vært mye dissosiering og anfall, men det ser ut som at jeg har kommet meg mer ut av det nå. Ting er mer stabilt og dermed er jeg mer friere til å gjøre mer av det jeg har lyst til, samtidig som jeg har strenge rammer hvis det trengs. Jeg får gradvis mer og mer ansvar fremover nå. Det er litt skummelt, men samtidig godt. Jeg tenker katastrofetanker av og til. Enn om jeg begynner å dissosiere og ender opp med at jeg skader meg alvorlig igjen. Da er jeg back to basic igjen. Enn om jeg dør?

Jeg prøver å tenke hver dag at jeg skal ha tro på meg selv og at jeg kommer til å takle utfordringene som kommer. Hvis jeg bestemmer meg for å klare det, så finner jeg nok en måte å klare det på. Det er jo så viktig for meg dette med mestring.
Det er mye fokus på aktiviteter nå. Kravet er at jeg spiser og drikker, så får jeg aktivitet. Det synes jeg er greit. Selv kjenner jeg ingen kroppslig begrensinger om jeg spiser eller ikke, så da må jeg kanskje forholde meg til at hvis jeg ikke spiser blir det heller ingen aktivitet. men aktivitetene jeg har fått vært med på i det siste har gitt meg så mye. Det har satt i gang tankeprosesser i meg som virkelig har fått meg til å gruble. Jeg merker at ting går lettere. Jeg klarer å ta gode valg og jeg synker ikke så lavt ned i dalene på nedturene. Jeg kommer meg fort på beina og tenker stadig nye friske tanker. Og jeg kjenner at jeg blir sterkere og sterkere. Jeg kjenner at jeg modnes sakte men sikkert og at det dukker opp nye tanker jeg aldri har hatt før, og jeg opplever dette som positivt, selv om det er litt skremmende og litt overveldende noenganger. Dette med å føle seg så følelsesmessig forankret på alle områder er uvant for meg, men det får meg til å bli veldig emosjonell. Jeg synes det er sterkt. Og jeg kjenner at det gir meg veldig mye. Jeg har ikke kjent på slike ting siden jeg var barn, så det er ganske utrolig.
Når det kommer til maten ser jeg nå at det har mye å si hvor mye næring jeg får i meg... har jeg næring innabords er jeg mye mer Frida og frisk selv om det er mye følelser inn i bildet. Lite næring betyr mindre motstandskraft mot sykdommen og økt risiko for dissosiering og anfall, det betyr at jeg blir innadvendt og passiv, jeg tar mere dårlige valg og jeg opplever ingen følelser(verken gode eller dårlige), jeg ser at fridakkraften blir mindre for hver dag og jeg ser at jeg blir svakere. Det blir også mindre aktiviteter. Jeg ser ergo at jeg må spise mat for å klare dette. For å klare behandling og for å klare å tenke friskt og deretter ta gode valg, må jeg spise. Men det er vanskelig, for sykdommen er så sterk. Men på grunn av at jeg tenker mye og ikke går på autopilot, så er det lettere å ta gode valg. Men det er også vanskelig, fordi jeg må forholde meg til valgene mine og stå for dem og ta ansvar for dem. Alt fører meg fremover og jeg lærer av valgene mine, og jeg lærer meg nye måter å tenke på og nye måter å handle på. Den store forkjellen på at jeg nå takler dette er nok fordi jeg har mer tro på meg selv at jeg skal mestre dette, og at jeg prøver å ta imot så mye hjelp som mulig. hjelp kan være alt mulig. alt fra et smil, en samtale, pressing og pushing, medisiner, musikk, veiledining eller et mål etc. Alt som får meg til å være sterk når jeg må være sterk. Alt som gjør at hver dag ender godt selv om det har vært en god eller dårlig dag. Det er mye som faniserer meg for tida. Det som fasinerer meg mest er alt jeg observerer rundt meg og alt jeg erfarer selv. Jeg tenker på hvor sterk tankens kraft er. Jeg kan leke med tankene mine og etterstrebe hva jeg vil, fordi jeg kan ufarliggjøre alt jeg har vært redd for før. Jeg er bare der enda at dette er bare på enkelte dager. Men det er flere gode dager enn dårlige for tida.
derfor blir jeg ekstra trist og bekymret og skuffet på vei ned også. Men da handler det om å holde ut og vite at det blir bra igjen. For det er verdt det. Det vet jeg.
~Frida~