historien min blir en solskinnshistorie

Jeg vil at min historie skal bli en solskinnshistorie. En historie hvor mørket lenge har regjert, en historie hvor mørkets krefter har dratt meg inn i en verden hvor det bare finnes destruktive dragsug, en historie hvor alt føltes umulig. en historie som egentlig ut i fra logikk og virkelighet skulle endt med en trist plutselig død. En historie hvor jeg kun har vært en skikkelse styrt av mørke krefter. En historie hvor familie og venner opplevde å miste meg gang på gang. En historie hvor jeg valgte mørket fordi jeg ikke så en anelse av lys som kunne dra meg opp. Det historien min forteller er at alt dette har vært min fortid, og at det verste er over. For jeg fant lyset til slutt. fighteren bodde et sted inni meg, og fighteren ville nå lyset. men jeg måtte gjennom alt dette før jeg turde å gå inn i meg selv å finne kraft og bruke vilje på riktig måte. Jeg måtte trosse mine største frykter og møte dem, akseptere dem, stå i dem og bevise for meg selv at jeg var sterk, og sterkere skulle jeg bli. Å leve i mørket så lenge og aldri  kjenne hvordan det egentlig var å være Frida, fikk meg til å alltid flykte til den syke siden av meg. Jeg har vært så redd hele tiden, og når jeg ikke var redd så gikk jeg på autopilot. autopiloten var ikke Frida. Autopiloten var anorekstisk, bulemisk, psykotisk, dissosiativ og veldig veldig destruktiv. Autopiloten var følelsesløs, og jeg søkte til det. jeg søkte til et liv uten følelser, fordi jeg var redd for å kjenne på følelser.
På min vei har jeg blitt tvingt til å møte følelser, men jeg har ikke hatt tro på meg selv, så jeg har flyktet hele tiden. i ti år har jeg vært på flukt fra meg selv og hva som finnes inni meg. Det er mange sår der inne, og sårene verker. Når indre sår verker gråter man, man tramper i gulvet, man slår i boksesekken, man springer i regnet eller man snakker. Jeg har brutt ned meg selv og straffet meg selv for følelsene som har kommet, og det har jeg gjort lenge. prosessen med å forstå og samtidig akseptere at jeg må kjenne på følelser var lang, og mens jeg var i den prosessen opplevde jeg ting jeg ikke trodde fantes. Jeg opplevde at når jeg presset meg selv, mestret jeg. når jeg bestemte meg, klarte jeg målene mine. når jeg eksponerte meg, overlevde jeg. når jeg skjønte at livet går opp og ned, bestemte jeg meg at jeg ville ha det, fordi det var så herlig med alle de gode tingene. De gode tingene gav meg så mye at jeg opplevde at når nedturene kom snikende på meg, sto jeg i dem fordi jeg visste at det ville holde meg gående til en ny skatt dukket opp. Denne reisen har gjort noe med meg. Den har fått meg til å se  hvor viktig alle de små tingene som oppleves som en glede, kan styrke meg. Jeg har sett at de små tingene er så viktig, fordi de mater meg med glede. i glede legger jeg mye. mestring, opplevelser, relasjoner, tillitt, selvrealisering, fasinasjoner, nye friske tanker etc. Den prosessen jeg snakker om har modnet meg som menneske. Ved å gjøre friske valg hver dag, har gjort at jeg nå er tryggere på meg selv. Jeg stoler på meg selv og jeg har tro på meg selv. Hvis jeg mislykkes i noe, klarer jeg nå å tenke at det er menneskelig, og det kommer noe godt ut av det også, fordi alt som skjer gjør at jeg lærer. Jeg lærer å leve. Så selv om jeg per dags dato er innlagt på en akuttpost, lever jeg. Det å leve mener jeg betyr at jeg følelsesmessig lever i virkeligheten og ikke flykter fra følelsene. Det er nytt for meg, så det er litt skummelt, men det er også veldig veldig godt og sterkt. For første gang på over ti år kan jeg gråte når jeg er lei meg, jeg kan smile når jeg er glad, jeg kan diskutere når jeg brenner for noe eller har meninger om noe, jeg kan flire til jeg får vondt i magen når noe er morsomt, og det aller beste, jeg kan være ærlig både med meg selv og andre. Det er en frihet. med ærlighet kommer man langt. Jeg lever med diagnoser enda, og hver dag er det utfordringer, og jeg gjør dårrlige valg av og til, men jeg er ikke destruktiv og jeg kjenner at jeg går på riktig vei. Jeg har mange realistiske mål, og det betyr at jeg må ofre ting og eksponere meg daglig, og jeg ser at jeg gjør det fordi det er så mye annet i livet mitt som nå er viktigere enn å flykte fra følelser ved å gå sykdomsveien min. Jeg avslører løgnene den kommer med, og jeg jobber hardt med meg selv for å oppnå det jeg kjenner JEG vil.

Jeg er heldig tenker jeg mange ganger. Både fordi at jeg har overlevd alt, og fordi jeg har kommet så langt. Jeg har fått mye hjelp. Hjelpen handlet lenge om å holde meg i live, men nå jobber jeg aktivt sammen med mennesker som vil hjelpe meg til å bli friskere og friskere og styrke alle friske faktorer som gjør at jeg kan være Frida mesteparten av tiden. Målet er at jeg skal være Frida hele tiden, og gjøre alt jeg vil uten at sykdom skal hindre meg, målet er at jeg skal være så sterk at jeg klarer å ta sykdommen ved hornene og plassere den der den hører hjemme. målet er at jeg skal kunne realisere drømmene mine og nå målene mine. Og som jeg sier har jeg tro på at min historie blir en solskinnshistorie. lyset vant over mørket. JEG vant over mørket.

Mørket lusker rundt meg hele tiden, så jeg har en lang vei å gå enda. Men jeg går på riktig vei  og jeg holder meg på beina. livet er en berg og dalbane, så dårlig noenganger, men fantastisk når du når toppen, og sånn overlever man. Sånn lever man.
~Frida~